Mange adopterte ønsker en offentlig granskning velkommen. Jeg er én av dem.
Nazneen Khan-østrem skriver i Aftenposten 9. november om at adopsjon ikke bare er lykke. Flere adopterte har fortalt om identitetskriser, og mange ønsker en offentlig granskning. Jeg er én av dem.
I kjølvannet av forfatter Brynjulf Jung Tjønns diktsamling «Kvit, norsk mann» har flere stemmer båret frem de utfordrende sidene ved adopsjon. Enkeltpersoner og stiftelser som Adopsjon i Endring er blitt synlige i den offentlige debatten, og andre forfattere som Synne Sun Løes, Anne Kyong Sook Øfsti og Eli Therese Gran har skrevet viktig litteratur om adopsjon.
Dette har skapt en identitetsforståelse som tidligere har vært skjult for meg.
Familien min lete etter meg. Adopsjon som lykke og solskinn, en «vinn-vinn-situasjon» der et foreldreløst eller forlatt barn trekker vinnerloddet, har lenge vært altoverskyggende. Også for meg.
Så heldig og norsk følte jeg meg at da min biologiske familie tok kontakt, føltes det fremmed og som noe som ikke angikk meg. Samtidig var jeg selv blitt mamma, og den tilknytningen jeg følte til mitt eget barn, ble avgjørende for at jeg tok imot henvendelsen fra min biologiske familie i Sør-korea. Svaret ga seg selv – jeg kunne ikke nekte to foreldre å bli gjenforent med sitt barn.
Det var en norsk jente, «Maria» – også hun adoptert fra Sør-korea, som kom i kontakt med min familie, på adopsjonskontoret i min hjemby. Hun var på let etter sin biologiske familie og ble i prosessen kjent med min familie som jevnlig besøkte kontoret for å lete etter meg.
De hadde da lett i over 30 år. Jeg har fått deres historie, først gjennom «Maria» og senere på haltende engelsk via tolk fra dem. Familietilhørigheten er også bekreftet gjennom formelle kanaler. Det var aldri meningen at jeg skulle adopteres bort, men familien var fattig og trengte avlastning på en institusjon. Da de kom tilbake for å hente meg igjen, var jeg borte.
Adopsjonsfamilier må få bistand. Ord som «menneskehandel» virker dramatisk. I mitt tilfelle kan det se ut til at uheldige omstendigheter – men også et veletablert system for utenlandsadopsjon– gjorde dette muligutenfor e sattes informerte samtykke. Ordet« dokumentforfalskning» ble brukt av« Maria », som den gangen hjalp min familie i Sør-korea.
Jeg kjenner ikke hele historien. Jeg sitter på mange måter igjen med flere spørsmål enn svar i dag. Jeg ønsker derfor en granskning velkommen. Det vil kunne gi meg og andre visshet og ro til å bearbeide det som har vært. Jeg ønsker også velkommen en satsing på etter adopsjons arbeid. Rådene til adoptivforeldre må værekunnskaps baserte, og de må få hjelp og støtte i prosessen hele veien – også etter at barnet er kommet til Norge. Adopsjonsfamilier må få adekvat bistand ved behov underveis i barndommen, ungdomstiden og som voksne – for eksempel dersom den adopterte får egne barn.
Adopsjon er ikke bare lykke. Men den kan bli mer sann og sterkere dersom vi har hele bildet og åpent og ærlig snakker om reelle utfordringer vi som utenlandsadopterte møter gjennom hele livsløpet.