«Pinocchio» er fint utført, men bommer på ungdommen
Dette voldelige danseeventyret passer ikke for hverken barn eller voksne. Heller ikke tenåringene det skal treffe.
Groruddalen, en vindfull kveld i november. Jeg og min medbrakte 15-åring har nettopp vært på Det Norske Teatrets generalprøve av «Pinocchio» på Rommen scene.
«Det var jo godt utført,» sier 15åringen. «Men også en veldig surrete historie.»
Han burde være midt i målgruppen. Forestillingen har 12årsgrense, salen var full av videregåendeelever og stykket er markert «for ungdom» på nettsiden. Men jeg er enig med mitt unge teaterfølge. Forestillingen er på mange måter godt laget, men regissør Øyvind Osmo Eriksen har mistet målgruppen av syne. Det er ikke fordi stykket er barnslig.
Her er det ubehagelige scener nok til et indiefilmmaraton på Vega Scene.
Ironisk nok er det eventyret som mangler. Pinocchio er ikke en tredukke på Rommen scene. (Men isteden en dukke av tøy, så vidt jeg forstår). Dyrene blir ikke spilt ut som dyr, men er noe annet, ubestemmelig. De hasardiøse ferdene på havet er enten strøket eller underkommunisert. Men selv om det eventyrlige er borte, er det ikke gjort noe for å gjøre historien relevant til ungdommens hverdag.
Det gjør det vanskelig å henge med. Uansett aldersgruppe.
En god danser i hovedrollen. Stykket starter med at Geppetto (Pål Christian Eggen) går foran sceneteppet og sier: «Eg skal skape meg ein gut». Teppet går opp. En røyklagt, nesten tom scene viser seg.
Startpunktet til ungdomseventyret er altså en godt voksen mann som vil bli far. Det er så langt fra en tenårings hverdag man kan komme.
Men jo, Pinocchio dukker opp fra et teppe etter hvert. Han er spilt av Fabian Svegaard Tapia, kjent fra dansefilmene «Battle». Det er en god casting – og noe av det beste med forestillingen. Hans Pinocchio er ikke kantete som originalen, men myk og usikker. Litt som en tenåringmed litt for store lemmer.
«Pinocchio» bruker bare røyk og lyseffekter som scenografi. Det funker ganske fint. Mathias Langholm Lundgrens lysdesign og regissørens egenkomponerte musikk skaper et urovekkende univers som holder på interessen.
De fem skuespillerne fyller universet godt. Scenenemellomfabian Svegaard Tapia og Kaia Varjord er virkelig fine. Han som usikker unggutt. Hun som en mystisk fe, somvi i publikumblir nysgjerrig på.
Etter hvert blir hun som en slags Solveig i «Peer Gynt», som bare venter og venter. Men hvorfor går over hodet på oss alle.
Volden burde være mer leken. «Korleis vert du deg selv 110 prosent, når du ikkje veit kven du eigentleg er», står det i forhåndsomtalen fra teateret.
Jeg vil si tematikken er tydelig i Tapias bevegelser, men ikke i resten av forestillingen. Spørsmålet er om en revidert versjon av Carlo Collodis moralske eventyr «Pinocchio» er en spesielt god inngang til å snakke med ungdom om identitet. Eventyrets budskap er at man skal være snill og grei. Ikke bli med skumle fyrer hjem. Ikke tro at penger vokser uten at man jobber for det. Og ikke minst: Du skal hedre din far og mor.
Men der Collodis «Pinocchio» er like humørfylt som den er grotesk, er Osmo Eriksens versjon tung og alvorlig. Det er for eksempel ingen pinnevitser – og nesten ingen lek med vold og grusom død. På Rommen scene er all vold et overgrep.
Det er jeg jo enig i, sånn rent politisk, men som teateranmelder får jeg lyst til å rope «I object!». Å glede seg over vold, gru og grøss er jo eventyrets måte å bearbeide virkeligheten på. Denne funksjonen har ikke Det Norske Teatrets gravalvor.
På vei hjem spurte jeg 15-åringen hvem han trodde forestillingen var laget for.
«Vel, den er ikke for barn. Og ikke for voksne. Så da er den vel for ungdom da?», svarte han.
❝ Ironisk nok er det eventyret som mangler