Vil ikke skrive selvopptatte bøker om middelklassen
Carl Henrik Berge strevde med å finne en måte å skrive på. Så tenkte han på Bibelen.
Da forfatteren fra Bergen var 22 år gammel, reiste han til Spania og Latin-amerika for å skrive sin debutroman. Teksten han jobbet med handlet om en ung mann som gikk gjennom eiendelene til sin avdøde far, på let etter noe.
– Boken ble aldri utgitt, noe jeg er veldig glad for i dag, sier Berge.
– Hvorfor det?
– Fordi det jeg skrev var i ferd med å bli akkurat alt jeg er imot, sier han.
Middelklassen «på kornet».
Nå er Carl Henrik Berge, som er oppvokst på Søreide, blitt 30 år gammel. Han debuterte nylig med romanen «Saltstøttens sønn», en bok som skiller seg ut i den norske bokhøsten. Den handler kort fortalt om en mor og et barn som er de eneste overlevende etter at himmelske krefter utrydder befolkningen i hjembyen. Den har en tidsriktig følelse av dommedag, men det hele skjer på et ukjent sted i en ukjent tid.
– Litteraturen i Norge blir dårligere av at så mange forfattere drikker av samme brønn, sier Berge.
– Hvilken brønn er det?
– Den kan gå under mange navn, men den er fortsatt preget av «virkelighetslitteratur» og bøker om den norske middelklassen, sier Berge.
«Jeg er så lei av hvit, middelaldrende middelklasse at jeg kan spy», kommer det fra en fiktiv litteraturkritiker i Nina Lykkes nye roman. Hun er en av flere forfattere som er blitt kjent for å skrive lett satirisk om norsk middelklasse, hun er blitt kjent for å ta vår samtid «på kornet».
I sin anmeldelse av Lykkes bok skrev den ekte litteraturkritikeren Carina Elisabeth Beddari at selv om Lykkes bok ikke er direkte oppkastfremkallende, «så kan norske romaner om familie, utroskap, boligmarked og hytteliv i hvert fall være tunge å fordøye».
Se verden på en ny måte.
– Når litteraturen i stor grad handler om en selv, avler det en form for selvbevissthet som sikkert kan være forløsende for noen. Men for meg handler ikke litteratur om å finne seg selv, men om å glemme seg selv, sier Berge.
– Hvordan da?
– Jeg vil slippe unna min egen stemme – påta meg andre stemmer. Bruke litteraturen til å se verden på en ny måte, sier han.
Foruten å være forfatter er han journalist i Morgenbladet. Og han understreker at han her uttrykker sine personlige meninger, ingen andres.
Når Berge snakker om sin debutroman, skulle han vel slippe unna spørsmål om forholdet mellom virkelighet og fiksjon – om hendelsene er selvopplevd. I boken møter vi som sagt en mor og en sønn som er blant de få gjenlevende når en himmelsk straff gjør resten av befolkningen om til saltstøtter, til statuer.
Vi befinner oss i ørkenlandskap preget av alt fra brutal vold til absurde samtaler og syndflod. Gutten blir voksen og begynner å lete etter sin far – som altså er forvandlet til stein.
Her er det ingen satire over middagsbesøk med forlagsfolk og forfattere. Det er ingen familiehytter ved Oslofjorden i sikte.
Spoler forbi det kjedelige.
Boken kan sende tankene til både «Mad Max»-filmene og Cormac Mccarthy-romanen «The Road». Men mest av alt er den inspirert av Bibelen. Berge har diktet videre på hendelsen i Bibelen der Lots kone blir forvandlet til en saltstøtte, og debutromanen er i det hele tatt fortalt på en bibelsk måte.
– Hva er ditt forhold til Bibelen?
– Jeg kommer fra et kristent hjem og er oppfostret på Bibelen.
– Hva er ditt forhold til tro og Bibelen nå?
– Mitt forhold til tro er uavklart. Jeg ser mye fint i religion, mye visdom. Så kan religion åpenbart også misbrukes. Men denne romanen er ikke min litterære bearbeidelse av en oppvekst i et kristent hjem – det er ikke så enkelt, sier han.
Berge begynte å interessere seg for måten Bibelen er skrevet på, og han ville undersøke om han kunne bruke Bibelens form på en ny fortelling. I «Saltstøttens sønn» kommer det blant annet til uttrykk ved at han ikke psykologiserer rollefigurene. Og så er det ikke noe problem å hoppe i tid, uten å forklare for mye.
Å se det gamle på nytt.
– Det er befriende å bare kunne skrive «fem år gikk», for så å hoppe til det neste du vil undersøke. Uten å bekymre seg for at det skal henge sammen litterært. Bibelen hopper lett over kjedelige transportetapper, sier han.
– En forfatter som Gunnhild Øyehaug har uttrykt at alt fokuset på såkalt virkelighetslitteratur fikk henne til å ville skrive enda mer vilt og fantasirikt. Er det slik for deg også?
– Ja, absolutt. Den mer spekulative fiksjonen har kvaliteter som gjør at vi kan se verden på en ny måte. For meg er det litteratur handler om: Å se det gamle med et nytt blikk, sier Berge.
❝ Jeg vil slippe unna min egen stemme – påta meg andre stemmer. Bruke litteraturen til å se verden på en ny måte. Carl Henrik Berge, forfatter