En livsfarlig linje
Jødehatet har dype røtter her i Norge. Et faktum som bryter med det norske selvbildet. Og derfor fornektes så ofte.
❝ 80 år etter at Donau forlot Akershuskaia blomstrer jødehatet på ny
Klokken 14.55 den 26. november 1942 la transportskipet Donau fra kai med Stettin i det okkuperte Polen som mål. «Last: Jøder» står det sirlig i Oslos havneprotokoll.
529 norske jøder var om bord. Bare ni kom tilbake. Alle de andre – fra den eldste på over 80 og til den yngste på 4 måneder – ble drept i nazistenes industrielle folkemord.
Drapet på de norske jødene er ofte tolket som en slags nazistisk naturkatastrofe knapt noen andre hadde medansvar for. Og ingen kunne gjøre noe med. Det kan minne om en nasjonal selvfornektelse.
Ikke minst på bakgrunn av at Norge var et land der jødehatet før krigsutbruddet sto sterkt. Ja, selv i dagens Norge kan antisemittismen vise seg skremmende vitalt frem.
Fremmede og skremmende. Altfor lenge ble det ikke snakket om nordmenns bidrag til holocaust. Like taust var det om hvordan jødene ble behandlet før, under og etter krigen. Det «føltes antagelig for pinefullt», konstaterte daværende førstearkivar Ole Kolsrud ved Riksarkivet allerede for 25 år siden i en Dagbladet-kronikk.
Tausheten omkring det dystreste kapittel i vår okkupasjonshistorie lå på grensen til fortielse.
Siden har det ikke vært stille. Men først de siste årene er det begynt å gå opp for dagens nordmenn at jødeforfølgelsene ikke skjedde i et vakuum.
For som forfatteren Bjørn Westlie overbevisende dokumenterer i boken «Mørke år»: På 30-tallet eksisterte det sterke fordommer mot jøder i hele det norske samfunnet. Antijødiske utsagn og stereotypier florerte i litteraturen. I KristenNorge var forakten for «Kristusmorderne» så absolutt til stede. Bondeorganisasjonene ga jødene skylden for den økonomiske krisen. På Stortinget var kritikken mot jødene sterk. Viktige borgerlige aviser fulgte opp, ikke minst Aftenposten. Og Arbeiderpartiregjeringen nektet jødiske flyktninger adgang til riket.
Jødene var de fremmede. For noen var de også de skremmende. Ofte ble norske jøder definert ut av vårt nasjonale folkefellesskap, uansett hvor hverdagsintegrerte de måtte være.
Deportasjonen av jødene er nazistenes ansvar. Men den utbredte antisemittismen gjorde Norge mentalt uforberedt da katastrofen kom.
Ikke våre egne. Diskusjonen om hvem som visste og hva som kunne vært gjort, har vært bitter. For det må huskes at Norge var okkupert. Og det er ingen lett oppgave å fortolke historien i ettertid.
I den ferske boken «Sviket» dokumenterer Harry Rødner at mellomkrigstidens antisemittiske holdninger fulgte med på flukten til London. Eksempelvis kunne Trygve Lie – senere FNs generalsekretær – karakterisere Stortingets redningsmann fra aprildagene 1940, C.J. Hambro, som «en eiendommelig blanding av intelligens, jødisk sluhet og ondskap».
Selve Donau-deportasjonen ble i eksilregjeringen kort referert som et «utenrikspolitisk anliggende», ifølge Rødner. Mellom linjene ligger at det ikke er våre egne det gjelder.
Så hører det med til historien at flertallet av de rundt 2100 jødene som i 1940 bodde i Norge, kom seg i sikkerhet. Mange grunnet heroisk innsats fra gode landsmenn. Katastrofen er likevel et faktum: 738 norske jøder ble drept i konsentrasjonsleirene.
Blomstrende jødehat. 80 år etter at Donau forlot Akershuskaia blomstrer jødehatet på ny.
Igjen betyr en synlig jødisk identitet en selvstendig risiko for den enkelte som bærer den. Det er identiteten i seg selv som angripes. Ikke noe annet.
Vi ser det samme over hele Europa. Jødehatets mørke krefter har fått nye vekstvilkår. Og det på et mørbanket kontinent der man sverget aldri å glemme.
Kanskje har vi vært altfor sikre på at oppgjøret med nazismen gjorde oss europeere immune mot antisemittismens gift. Eller kanskje har vi stolt for mye på fortellingens avskrekkende kraft.
Livsfarlig linje. I kampanjen #ItStartedWithWords advarer holocaustoverlevende mot antisemittismens oppblomstring. Ikke minst i form av holocaust-fornektelse, forvrengning og hatytringer på sosiale medier. Og dette i en tid som tegner til å bli en gullalder for konspirasjoner.
Mange europeiske jøder er redde. Det er ikke vanskelig å forstå. Den uhyggelige påstanden om at «Jødene har skylden» er jo alle konspirasjonsteoriers mor.
«Holocaust startet ikke med leirer, gettoer og deportasjoner; det begynte med hatord», advarer lederen av Claims Conferance, Greg Schneider, følge nyhetsbyrået AP.
Og det er nettopp her vi finner den livsfarlige linjen fra mellomkrigstidens norske antisemittisme og til dagens virkelighet.
«En helt vanlig hverdag». Det eksisterer bare to bilder av det som skjedde på Akershuskaia denne novemberdagen for 80 å siden. Begge tatt i skjul av amatørfotografen og forretningsmannen Georg W. Fossum.
Kornete sorthvitt-bilder som viser folkemengden som ser Donau legge fra kai. I mengden befinner lyrikeren Gunvor Hofmo seg. Om bord – med Auschwitzhelvetet som endestasjon – er hennes elskede Ruth Maier.
«Jeg så min venninne, den eneste, jeg så henne gå for å dø», skrev hun senere.
I NRKs dokumentarserie «Last: Jøder» fanger det jødiske tidsvitnet Gerd Golombek dybden i tragedien med de megetsigende ordene:
«For alle andre mennesker var det en helt vanlig hverdag.»