De står i en umulig situasjon
Disse bildene får meg til å grøsse.
På tribunen sitter en mann. Han bryter sammen i gråt. Det vil stå igjen som et av de vondeste bildene fra dette mesterskapet. Det forteller alt om hva som står på spill i hjemlandet hans.
I Iran gjør regimet hva de kan for å knuse demonstrasjonene for frihet. Demonstranter idømmes dødsstraff.
I Qatar blir nasjonalsangen spilt over høyttaleranlegget. TV-kameraet glir bortover rekken med iranske spillere. Denne gangen gjør de ikke som før åpningskampen mot England. Denne gangen synger de.
Det er umulig å vite hva de faktisk tenker på i øyeblikket. Men leppene beveger seg så vidt.
Arrestert.
Ble de presset til å synge? Det er naturlig å spekulere på det. Spesielt etter nyheten som kom dagen før.
Da ble den iranske fotballprofilen Voria Ghafouri arrestert. Han anklages for å spre propaganda mot staten. Ghafouri har kritisert det iranske regimets behandling av kurdere. Han var aktuell for VM-troppen, men kom ikke med. Mange av spillerne kjenner ham derfor godt. Det kan ha blitt oppfattet som en tydelig advarsel fra regimet.
Irans protest i åpningskampen traff hardt. Først uttrykte kapteinen Ehsan Hajsafi sympati med ofrene for regimets brutalitet. Så droppet spillerne å synge med under nasjonalsangen.
Det var et modig øyeblikk. Men det kom med betydelig risiko. Mange i troppen spiller til daglig i den iranske ligaen. De har familie som bor i Iran. Samtidig går myndighetene stadig lenger for å knuse demonstrasjonene for frihet.
Bakteppet er så alvorlig at fotball kan virke helt uviktig. Men denne uken viser nettopp hvilken kraft som ligger i fotballen.
Press fra flere kanter.
Én annen tanke melder seg: Stakkars spillere. Presset er enormt fra alle kanter. Alt de gjør, blir dissekert. Konsekvensene kan bli store.
Da spillerne mandag droppet å synge, var det en viktig seier for mange iranere. I forkant hadde spillerne fått kritikk for å besøke presidenten før VM-avreisen. Samtidig er det fra utsiden vanskelig å vite hva som hadde skjedd om de avviste en slik invitasjon.
Markeringen før England-kampen ble kringkastet i store deler av verden. Slik fikk den tyngde. Noen vil likevel være skuffet over at det ikke ble fulgt opp før kampen mot Wales. Iran-spillerne viste mot, men er langt fra dem som har ofret mest i kampen for frihet.
Ropte.
De steile frontene var også å se rett utenfor stadion. Noen iranere kom med fornærmelser til andre iranere kledd i Tskjorter med budskap om frihet. Det beskriver nyhetsbyrået Associated Press. Da noen kvinner
ble intervjuet om protestene, brøt en gruppe menn inn og ropte «Den islamske republikken Iran».
I selve kampen spilte Iran med en helt annen glød enn mot England. Men først etter at Waleskeeper Wayne Hennessey fikk rødt kort, løsnet det. Langt på overtid kom det to mål. Da brøt det ut voldsomme jubelscener.
Det er lett å unne spillerne det øyeblikket.
Den sportslige oppturen gjør det enda viktigere at Iran-spillerne valgte side i starten av turneringen. Hvis ikke, ville det blitt en ren triumf for regimet.
Bildene som vil brenne seg fast i minnet, er likevel av de gråtende supporterne på tribunen. ⮉ De iranske spillerne før kampen mot Wales. Under nasjonalsangen synger de – såvidt. I den første VMkampen, mot England, sang de ikke.