Som et reinslakt på kjøkkenbenken
Mari Andreassen skriver med en uforferdet kroppslig råskap i sin første roman.
Sukk, enda en koronabok! Tanken melder seg umiddelbart idet man plukker opp Mari Andreassens romandebut. Koronamotivet har for lengst mistet glansen, delvis fordi de fleste lesere er lut lei hele pandemien. Andreassen får på sin side maksimalt ut av å legge handlingen i «Kjøtt og blod» til koronavåren 2020. Så mye for mine fordommer, altså. Motiv som fødselstraumer, skjøre familierelasjoner og angsten for å falle ut av fellesskapet, får her en ekstra omdreining.
Jeg-fortelleren i romanen, Johanne, er et sted i 30årene og venter sitt andre barn. Da hun fikk sin første datter Sigrid, var det med et haste-keisersnitt. Hendelsen står for henne som et overgrep, som hun er livredd for at vil gjenta seg. Ikke bare ble hun spent fast til operasjonsbenken, fratatt enhver kontroll, Sigrid kom til henne «ferdig ødelagt».
Den nyfødte ble nemlig skilt fra Johanne rett etter inngrepet (det er visstnok relativt vanlig etter keisersnitt): «De som tok henne fra meg sådde en mistillit i henne før jeg fikk sjansen til å prøve meg, være mor.» Et arr datteren har på låret etter kirurgens skalpell, er for hovedpersonen et fysisk uttrykk for en tilknytningsskade hun ikke er i stand til å reparere.
Og hva da med det nye barnet, som vil komme til verden på et sykehus underlagt strenge smittevernregler?
En litterær trend?
Andreassen er langt fra alene om å skrive om graviditet og småbarnstid. Monica Isakstuen, Silje Bekeng-Flemmen, Mikkel Bugge og Kristin Storrusten er bare noen av dem som de senere årene har brukt stoffet. Som Bekeng-Flemmen kommenterte da hun debuterte i 2019, er det påfallende at slike utgivelser blir sett på som en litterær trend, ikke en eviggyldig tematikk. Poenget – at det kan virke som om grunnleggende, kvinnelige erfaringer liksom ikke er allmenne nok – har definitivt noe for seg.
Tilbake til Andreassen. Det spesielle med hennes stil er den rå kroppsligheten: «Denne gangen er hormonene av det tette og fuktige slaget, de får frem en konsentrert saltaktig dunst, kroppen min ligger om nettene og koker kraft, det pipler ut av hodebunnen, renner i nakken, jeg er klam mellom lårene, fuktig på innsiden av hendene.»
En kropp som koker kraft! Boken er nesten verdt å lese bare for denne ene glitrende metaforens skyld.
Sans for det dyriske.
Forfatterens sans for det dyrisk kroppslige går igjen i beskrivelsene av en diger reinskrott. Ektemannen Amunds partering av slaktet blir en avskyvekkende, brutal parallell til skjæringen og slitingen i Johannes kropp under keisersnittet. Bildebruken fungerer ypperlig, inntil Andreassen faller for fristelsen til å stave det hele ut for oss.
Slike feilskjær er det likevel ikke så mange av. I en roman som utspiller seg som en slags nedtelling mot nedkomsten, utvides rommet idet en ukjent slektning av ektemannen går bort. For hvem var denne slektningen, og hvorfor har hverken Johanne eller Amund hørt om henne, selv om hun bodde kun noen hundre meter unna? Kan man bare forsvinne ut av familien, sånn uten videre? Igjen gir koronatiden et trykk til en fortelling om isolasjon og frykten for at avstanden mellom folk kan bli for stor til å overkomme.
Bragenominert for debut.
Mari Andreassen opplevde i 2019 noe de færreste debutanter er forunt: Hennes novellesamling «Hvor lenge varer vi» ble nominert til den høythengende Brageprisen.
Med «Kjøtt og blod» beviser hun at hun er noe langt mer enn et flyktig blaff.