Melker suksessen
To av landets mest populære slipper nytt. Beathoven byr på smakløs peiskos, Marstein fanger lyden av den sene Oslo-natten.
Marstein «Xania City»
Suksess i full speed. Undergrunn-albumet, så Øya, soloplaten «Medici Marstein» og singlen «Frida Kahlo». Er Marstein mest spilt i Norge i år? Godt mulig. Koket melkes nå med en ny EP. Fire av låtene der er rolige og angstfylte, én har trøkk. «Xania City» er den skumle, men fristende lyden av bynatten i en hovedstad som setter merker på folk. Og bassen byr opp til fest, selv om teksten kunne hatt noe mer innhold.
Resa Saffa Park «Give It All You Can»
Hvem savner vel ikke Portishead en gang iblant? Eller Dido, fra da hun hadde taket på det? Frykt ikke, for her kommer kjempetalentet Resa Saffa Park (døpt Theresa Frostad Eggesbø) med en knallsterk og herlig tung poplåt som byr på stilsikre trommer, synther og ikke minst en mesterlig vokal. Det eneste problemet med «Give It All You Can», er at låten med sine 2:20 er altfor kort.
Beathoven «Peis»
Folket har talt, den hettekledde trioen Beathoven er blant landets mest populære artister. Lørdag kan de vinne prisen «årets gjennombrudd» på P3 Gull, etter et år med tre festlige nummer én hits. Sterkt. Personlig synes jeg likevel det er vanskelig å synge med på et basstungt hiphop-refreng om «å fyre opp», for «det er horer inni peisen», men det er sikkert bare meg. Hva med noen nye ideer snart?
Ricochets «Shooting Star»
Comeback 17 år etter at man var på toppen, er en vanskelig øvelse. Ricochets var et av de farligste rockebandene vi hadde i Norge tidlig på 2000-tallet. Tre studioalbum og et skremmende sterkt live- og «levd liv»rykte gjorde dem store. Dessverre føles det som at nye «Shooting Star» mangler noe av stinget og råskapen fra da. Frontmann Trond Andreassens stemme redder låten i land, så vidt.
Ukens funn: Rick Grove «Reasons»
Norsk-amerikanske Rick Grove er ukjent for de fleste, meg inkludert, men skal ha spilt gitar i flere norske band. Samtidig har han skrevet låter med hjertet uten på skjorten, som denne tredje singlen fra et kommende album. Indiefolkpoplåten minner litt om Jonas Alaska (i versene), men enda mer om The War On Drugs (i refrengene). Summen er herlig melodisk, fengende – og ordentlig amerikansk.