Trollet våkner
Roar Uthaugs monsterfilm er strålende underholdning.
Endelig! Det er helt fabelaktig at norske eventyr tas i bruk i en påkostet actionfilm. I Netflix’ nye film inntar trollkongen hovedrollen. Det er rett og slett morsomt.
Det er laget troll-filmer før. «Trolljegeren» er et strålende eksempel. Det samme er Ali Abbasis fabelaktige «Grensen».
Roar Uthaugs «Troll» er noe helt annet. Regissøren som tidligere har stått bak «Bølgen» og «Tomb Raider» (2018), vet hvordan han skal bygge opp spenning.
«Troll» viser hvor god han er til å sette premissene. Makan til effektiv oppbygging er det lenge siden jeg har sett. I løpet av de første sekvensene er hovedpersonene introdusert, og trollet har våknet.
Panikken brer om seg.
«Troll» er en monsterfilm fra den norske fjellheimen. Den er bygget over Hollywoods lest og spilt inn i Norge. Naturen gir filmen autentisitet.
Trollene er riktig nok eventyr, men jeg tror kanskje det at vi driver og bygger høyhastighetsbane gjennom Dovrefjell er like mye fantasy? Uansett, de voldsomme eksplosjonene inne i fjellet fører til at noe stort våkner. Trollet tar seg en vandrertur nedover Gudbrandsdalen i beste King Kong-stil.
Det blir selvsagt panikk. Statsministeren (Anneke von der Lippe) kaller inn troppene. Militæret må rykke ut. Ekspertene kalles inn. Nora Tidemann (Ine Marie Wilmann) er paleontolog og skjønner at det som rører på seg, er hypernatur. Det burde ikke eksistere.
Genuint morsomt.
«Troll» er et strålende eksempel på god balanse mellom action, alvor og humor.
Manusforfatter Espen Aukan tar situasjoner vi kjenner fra utallige amerikanske actionfilmer, og plasserer dem i Norge. I starten er det komisk å høre militærsjargong på norsk. Du blir vant til det mens helikoptre flyr over Hunderfossen familiepark, og kirkeklokkene kimer.
Vi er ikke vant til slikt i norsk film. Det er filmskaperne klar over og kjører på med humor. Det er sjelden jeg hører Star Trek-referanser i norsk film, men statsministerens fortrolige, spilt av Kim Falck, lirer dem av seg med den største selvfølgelighet.
I tillegg er Mads Sjøgård Pettersen strålende i rollen som tøffe kaptein Kristoffer Holm. Han begynner etter hvert å tvile på om den «trigger happy» forsvarsministeren (Fridtjov Såheim) egentlig vet hva han driver med.
Som sagt, alle stereotypiene fra den klassiske monster/katastrofefilmen er på plass. Dialogen balanserer hårfint mellom den genuint morsomme, parodiske og teite. Filmskaperne kommer unna med det. Mye fikk meg til å humre og le godt.
Karakterene er også godt utviklet, og Ine Marie Wilmann holder det hele sammen. Skuespillerne ser ut som de koser seg, og kjemien er upåklagelig.
Livaktig.
Hovedpersonen er likevel spesialeffekt-avdelingen. Troll-effektene er imponerende livaktige.
Fra mosen på steinene til nesen, tennene og øynene. Trollet lever. Sinnet og frustrasjonen som stråler ut av øynene på monsteret der det legger jagerfly i ruiner, er uttrykksfulle. I likhet med King Kong vekker også trollet sympati.
Jeg innrømmer glatt en barnslig glede med å se giganten vandre gjennom Oslos øde gater. Troll-mytene fra eventyrene brukes godt. Johannes Ringens stemningsskapende musikk bruker elementer fra Griegs «Dovregubbens hall» helt bevisst.
«Troll» følger monsterfilmens oppskrift til punkt og prikke. Filmen er ment for et internasjonalt publikum, men for norske seere tror jeg den får noen ekstra lag med humor.
Jeg storkoste meg fra start til slutt. «Troll» er morsom, veldig underholdende og bruker kjente klisjeer med glimt i øyet. Troll-turismen blir nok ikke mindre etter dette eventyret.