Alene, sammen
Denne uken fikk jeg en telefon fra en fortvilt mor.
Jeg hadde uttrykt stor bekymring for hvordan russetiden nå preger en del osloskoler, og hun ville dele sin families historie. Hun fortalte at hennes datter var del av en sammensveiset gjeng med barndomsvenner. Da de startet på videregående, fikk gjengen beskjed om at det ikke var plass til alle på russebussen. Én måtte ut. Det ble hennes datter. Reality-programmenes nådeløse utstemminger hadde plutselig blitt en del av skolehverdagen og livet til en vanlig osloungdom. Døren til fester, samlinger og fellesskap var ubarmhjertig stengt.
Noe du må levemed. Ungdommenes erfaringer og handlinger i en hektisk tid er noe ungdommen, også de som ekskluderer, vil måtte leve med resten av livet. Hvor er vi voksne og foreldre som skal fortelle hva som er akseptabelt og ikke? Det holder ikke å være den lettedemammaen og pappaen som opplever at deres barn var blant de heldige somblir invitert inn i fellesskapet, når mange blir plassert utenfor. Fortsatt er det ikke greit «åmobbe kameraten sin».
Ensomheten treffer oss der vi er mest sårbare. Den rammer noe av detmest fundamentale ved å væremenneske: behovet for å høre til, bety noe for andre og være elsket. Ensomheten oppleves somnoe privat, noe som kan være skamfullt. Noe vi må løse på egen hånd.
Men slik kan vi ikke tenke. Vi må se på ensomhet som et samfunnsproblem, noe vi må bekjempe i fellesskap.
Hjerteskjærende. Ensomhet og sosialt utenforskap kan ramme alle, i alle aldre og sosiale lag. Men det er særlig hjerteskjærende når det rammer barn og unge, som mer enn noen andre er avhengig av andres bekreftelse.
Pandemien har gjort det verre. Elevene som nå stemmer hverandre ut fra russebussen, har vært altfor lite sammen de siste årene. Hjemmeskole, nedstenging og kohorter har gitt lite rom for samvær og fellesskap.
Ikke bare de unge. Men ungdommer er langt fra de eneste som ble påførtmer ensomhet av smitteverntiltak og nedstenging. Mens jeg skrev bok om pandemiens konsekvenser for samfunnet, «Gjennom krisen», sto det tydeligere og tydeligere fremsomet stort paradoks formeg: Tiltak vi innførte for å skåne liv og helse, førte i seg selv til helseproblemer.
Jeg tenker på alle dem som bor alene, som ble frarøvet alle arenaer der de vanligvis møter folk. På dem som var nye i storbyen, sommåtte ha hele studietiden hjemme foran en skjerm. På dem som bor på institusjon, som mistetmuligheten til å ha kontakt med familie og venner. Og på dem som ble liggende på dødsleiet alene uten sine nærmeste rundt seg.
For noen må pandemiens isolasjon og ensomhet knapt ha vært til holde ut. Har vi klart å reparere det som ble skadet? Har vi lært nok av det vi var gjennom? Jeg tror dessverre svaret på det er nei.
Livsfarlig. I boken «Ensomhetens århundre viser den britiske forskeren Noreena Hertz de økonomiske, sosiale og politiske konsekvensene av økende ensomhet. Forskning viser at ensomhet er verre for helsen ennmanglende fysisk trening, like skadelig som å være alkoholiker og dobbelt så skadelig som å være overvektig. Ensomhet setter kroppen i beredskap, utløser stresshormoner og skader helsen vår. Statistisk kan ensomhet sammenlignes med å røyke 15 sigaretter om dagen, ifølge Hertz. Tenk det: Ensomhet er rett og slett livsfarlig.
Ikke det samme som å være alene. Ensomhet er ikke det samme som å være alene. Vi kan ha mange mennesker rundt oss, men fortsatt føle oss ensomme. Kanskje vi føler oss annerledes, misforstått eller ubetydelig. Eller kanskje vi har opplevd noe vanskelig som vi bærer på alene, og derfor føler oss ensomme. Jeg har selv kjent på den følelsen mange ganger. Det føles som et stort gapmellommeg selv og andre. At ingen egentlig kjennermeg eller ser meg.
Nå stiger prisene, og usikkerheten øker. Kan den vanskelige situasjonen vi står i nå, også bidra til å forsterke ensomhet? Det er jeg redd for. Forskning viser at de som er mest utsatt for ensomhet, er de som synes det er vanskelig å få husholdningens inntekter til å strekke til i det daglige, og de som opp leverstoreaktivitets begrensninger på grunna v helseproblemer.
Mange sosiale arenaer har en inngangsbillett somkoster penger. For demsomnå sliter med å få endene til å møtes, kan en av konsekvensene av dyrtiden blimer isolasjon og ensomhet. Det kan ramme folk i alle aldre, men kanskje aller mest dem som bor alene og ikke har noen å dele kostnadene med.
Nærmere halvparten av Oslos befolkning bor alene. Vi har den klart største andelen aleneboende i landet. Mange trives godt med det, men det er klart at den som bor alene, må anstrenge seg mer for å være sammen med andre enn den som bor sammen med familie eller venner. I en by der boutgiftene er høye, vil de sombor alene og ikke har noen å dele utgiftene med, være ekstra utsatt når prisene og renten stiger. Da kan barrieren for å delta i felles aktiviteter med andre bli enda høyere.
Særligutsatt. Vi vet at det er mange eldre blant dem som bor alene, og kombinasjonen av helseproblemer og økonomiske problemer kan gjøre deg særlig utsatt for ensomhet. Jeg tenker fortsatt på den gamle nabokona på et sted jeg bodde for lenge siden. Hun var enke uten barn og egentlig ganske stille. Jeg husker hun stadig sto nede ved postkassene mens jeg hastet forbi. Ville slå av en prat, men det passet liksom aldri. En dag var hun borte. Hun døde i leiligheten og ble funnet av hjemmetjenesten dagen etter. Hun døde som hun hadde levd de siste årene av sitt – alene, langt bortefra der hun var født. Den praten ble aldri egentlig tatt.
Å motvirke ensomhet kan ikke løses med enkle virkemidler. Det må gjennomsyre hvordan vi organiserer samfunnet vårt. Vi må i hvert fall våge å snakke om det uten skam og stigmatisering.
Og kanskje aller viktigst: Vi må ta ansvar, hver enkelt av oss. Vi må se utover våre aller nærmeste og gjøre plass til flere. For det er nå engang slik at vi kan ikke vedta at folk skal få venner og bli inkludert i fellesskapet.
Men hver eneste en av oss kan gjøre en forskjell i andremenneskers liv. Særlig når julen nærmer seg, bør vi minne oss selv på det. Jeg oppfordrer deg derfor til å invitere noen du vet sitter alene, sende den meldingen, ta den telefonen eller åpne døren din for en som trenger det.
Det være veldig givende også for deg selv. Andre mennesker enn de du vanligvis omgås, kan ha mye å by på, de kan ha tenkt tanker som overrasker og beriker. Den som intet våger, intet vinner.
❝ Hver eneste en av oss kan gjøre en forskjell i andre menneskers liv