Blide barn er ikke alltid sunne barn

Målet er ikke å unngå at barnet blir sint. Målet er at både du og barnet klarer å stå i ubehaget.

Når du står der med en hylende treåring kan det være fristende å la hen få viljen sin. Eller å kjefte fordi hen vil noe annet enn deg. Men hva bør du egentlig gjøre når du ikke får barnet ditt med på laget?

Spedbarnet gir beskjed når det har behov som ikke er dekket, og jobben vår er å forsøke å dekke dem. Mat, kos, raping og søvn. Når barnet blir eldre skal det gradvis tilpasse seg omgivelsene. Barnet oppdager at det ikke styrer verden med sine ønsker og at du er en adskilt person. Dette er en av de store «krisene» vi går gjennom som mennesker, og en viktig fase i utviklingen vår.

Denne overgangen kan være vanskelig for oss foreldre. Og fristelsen til å bruke strategier for å unngå barnets følelser kan være stor. Avledning er en klassiker: «Oi, se på hunden! Skal vi hilse på den!» sier du kanskje for å lokke barnet ut av barnehagen når hen ikke vil hjem. Eller vi forsøker å motivere barnet til å gjøre noe hen egentlig ikke vil: «Jo, kom igjen, det blir kjempemorsomt å leke ute.»

Noen ganger synes vi at det fungerer godt. Barnet glemmer at det var midt i en protest og blir opptatt av noe annet. Og vi slipper unna konfrontasjonen. Det er behagelig. Men er det lurt?

Bidrar ikke til økt selvfølelse. Det er to problemer med denne strategien. Det ene er at du viser manglende respekt for barnets tanker og følelser. Hvis barnet har lyst til å sitte inne og se på TV i stedet for å leke ute, så har hen det. Det er jo lett å forstå. Du kan ikke bestemme at hen skal ha lyst til noe annet. Ved å forsøke å overtale barnet til å føle annerledes enn det gjør, bidrar du ikke til økt selvfølelse hos barnet, men derimot til å gjøre opplevelsen av selvet svakere.

Nettopp å kunne kjenne på egne behov og skille dem fra dine behov er en viktig del av det å vokse opp og bli et eget, avgrenset menneske.

Det andre problemet er at barnet ikke får øvd seg på å tåle frustrasjon. Å kjenne på egne lyster, men la være å tilfredsstille dem er en viktig evne.

Som voksne holder vi på med det hele tiden. Vi står opp om morgenen selv om vi helst vil sove. Vi henter i barnehagen selv om vi helst vil dra på pub og drikke øl.

Klare å håndtere det selv. For at barna våre skal lære seg å håndtere impulsene, må vi hjelpe dem. I begynnelsen må vi stå for grensene, og la barnet få ha sine følelsesmessige reaksjoner på grensene vi setter. Det er ikke et mål at barnet ikke skal bli frustrert. Målet er at barnet skal kjenne frustrasjonen, men etter hvert klare å håndtere den selv.

Den beste måten å lære barna å håndtere følelsene sine på, er å forsøke å vise at du forstår følelsene. «Jeg skjønner at du har mest lyst til å sitte inne og se på TV.»

Men så kommer det avgjørende punktet: «Vi har godt av litt frisk luft og bevegelse, så vi må ut en tur nå selv om det ikke frister.» Her tar du ansvar for handlingene, du bestemmer hva barnet skal gjøre.

Følelser er ikke farlige. Ingen liker å bli nektet noe de har lyst på. Så sannsynligheten for at barnet reagerer med irritasjon og protest er stor. Og det er helt ok, det kan vi forstå. «Jeg skjønner at du blir sur når jeg bestemmer. Men sånn er det, jeg er voksen og det er mitt ansvar å bestemme at du ikke kan se på TV hele dagen.»

Målet er altså ikke å unngå at barnet blir sint. Målet er at både du og barnet klarer å stå i den ubehagelige situasjonen som oppstår – uten at du blir sint på barnet fordi det har følelser. Følelser er ikke farlige. Det blir som du har sagt uansett.