Foreldre viser ikke nok bekymring for russetiden
Hvis ingen foreldre tror det er sitt eget barn, hvem er det da som utestenger?
De siste årene har flere rektorer, foreldre og ungdommer fortalt om sine opplevelser og bekymringer knyttet til russetiden og ekskludering, press, hierarki og status.
Selv er jeg ikke sikker på om jeg tok valget om å være russ fordi det var noe jeg virkelig ønsket, eller om det var på grunn av et mentalt eller sosialt press. Men det jeg er sikker på, er at jeg var redd. Jeg var redd for å bli oppfattet som usosial og «politisk korrekt». Med andre ord: kjedelig.
Frykten for å være «kjedelig» tok overhånd, og jeg ble en del av et konsept som gikk imot mine verdier. Utsagnet «det blir hva man gjør det til», gjelder ikke for russetiden. I stedet er det kanskje mer riktig å si at russetiden blir «hva andre gjør den til for deg». For det er det kollektive som er i fokus.
Tiltakene vil ikke hjelpe.
❝ Det som skjer i kantinen, er bare en konsekvens av kjerneproblemet
I det siste har det kommet opp saker i VG der rektorer forteller at russegrupper, og primært russebussene, har skapt et system i kantinene på skolen. Med andre ord: et statuspreget hierarki, dermedlemmer av russegrupper og russebusser dominerer. Mange elever tør ikke lenger å gå i kantinen.
Flere rektorer har uttrykt sin bekymring. Og de viktigste løsningene som presenteres? Å organisere spiseplassene på andre måter og å snakke med elevene om dette.
Men sannheten er at disse tiltakene ikke vil hjelpe i særlig stor grad. Hvorfor? Fordi dette egentlig ikke handler omgrupper som okkuperer langbord. Det som skjer i kantinen, er bare en konsekvens av kjerneproblemet.
Mange av elevene somønsker å oppfylle russedrømmen sin, gir rett og slett blanke. For gruppene og bussene er det ingen som kan hindre dem i å dominere i kantinen, skolen, byen eller i landet.
Kritikken mot at det i noen russegrupper blir arrangert innog utstemminger av medlemmer, vil heller ikke stoppe drømmen omden feteste bussen og den sykeste russetiden. Hvorfor? Fordi de det gjelder, ikke trenger å gi den opp. Kronikker, debatter og skolenes årlige foredrag om ekskludering, press og status kommer ikke til å hindre demi å ha livets fest.
Foreldrenes ansvar.
Jeg tror ikke mange av dagens russ er i stand til å ta ansvar for at dagens russekultur er et reelt samfunnsproblem. Jeg mener derimot at foreldrene har det aller største ansvaret.
Problemet, mener jeg, er at mange foreldre ikke tar ansvar for sine egne barn og heller ikke viser nok bekymring. Til ignorante foreldre kan jeg fortelle: Dette er ikke som da dere var russ.
Tanken om at ditt eget barn «aldri kunne vært med på å utestenge noen», er en utopi. For hvis ingen tror det er sitt eget barn, hvem er det da som utestenger?
Fortsatt barn.
Jeg tviler på at kulturen blant russegruppene, og spesielt russebussene, blir bedre. Uten en kollektiv slutning om at russekulturen er et samfunnsproblem, uten sterke reguleringer fra skolen og uten foreldres initiativ, både i skolen og hjemme, er jeg redd for hvordan dette vil utvikle seg i fremtiden.
Jeg er redd utviklingen av dette statushierarkiet, og kan jeg si russehierarkiet, vil forsterke seg også utenfor skolen og bli med videre i livet etter videregående. Jeg er redd for at bussjefene landet over blirmine fremtidige sjefer.
Så kjære foreldre: Dette er en oppfordring. Bry dere og ta dette høyst alvorlig. Ta ansvar. Russen er fremfor alt fortsatt ungdom, og ikke bussjefer, økonomisjefer, dugnadssjefer eller rullesjefer. Og de skal i hvert fall ikke være kantinefyrster.