Påklattet skeivhet
Hanne Tømtas «Czardasfyrstinnen» er velmenende, men snubler i selve utførelsen.
Isin nye produksjon av Emmerich Kálmáns «Czardasfyrstinnen», prøver regissør Hanne Tømta å modernisere en gammel operetteslager. Men på tross av gode musikalske prestasjoner, kommer produksjonen for ofte i veien for seg selv.
Kjærlighet, champagne og aksjekurser.
I «Czardasfyrstinnen» er nattklubbsangeren Sylva Varescu forelsket i Edwin, sønnen til fyrst Lippert-weylersheim. Rett før hun reiser på turné i USA, frir han til henne. Men forlovelsesgleden blir kortvarig når det viser seg at Edwin allerede er forlovet med sin kusine Stasi.
Forviklinger følger på sedvanlig operettemanér, og alt går bra til slutt.
I Hanne Tømtas produksjon er ikke Edwin lenger østerriksk høyadel, men heller arving til et finansimperium. Foreldrene hans motsetter seg forholdet til Sylva fordi det kan gå negativt utover aksjekursene, ikke fordi rang og renommé står på spill.
På mange måter er dette en ganske konvensjonell produksjon. Sangerne på scenen danser fortsatt vals og champagnen flommer. Historiefortellingen er i all hovedsak ryddig, og gjendikter Gudrun Glette får lagt inn en og annen tidsriktig morsomhet.
Sterke solister.
Musikalsk er også det meste på plass, og Operaorkesteret spiller fabelaktig under ledelse av Stefan Veselka. Riktignok kan han presse tempoene enda litt mer, spesielt i de mest frenetiske valsene i andre akt, men musikken flyter fint. Operakoret er også i storform med tydelig uttale og fantastisk klang i de dramatiske høydepunktene.
Eli Kristin Hansveen balanserer på strålende vis mellom styrke og sårbarhet som Sylva, godt hjulpet av Alva Brostens fargerike, formsterke kostymer. Intonasjonen hennes er noe uregjerlig i høyden, men hun har en fremtoning på scenen som gjør det lett å se forbi det.
I rollen som Edwin gjør Magnus Staveland en god sanglig innsats.
Han får dessverre ikke like mye hjelp fra kostymene og må kjempe mot en lite sympatisk sidesleik og posete dresser. Fra Frøy Hovland Holtbakks Stasi kommer det bøtter med sjarm, og hun klarer å gi ungpikerollen nok ben i nesen.
Rickard Söderberg og Martin Hatlo fjoller det til som Sylvas manager Boni og den aldrende Feri, og de er kveldens komiske høydepunkter. Som Edwins foreldre er også Mari Maurstad og Lasse Lindtner fornøyelige.
Skeivt ferniss.
Likevel overskygges alt dette av at Sylva i denne produksjonen er gjort om til transkvinne.
Problemet med dette, er at produksjonen egentlig ikke handler om Sylvas eksistens som transkvinne. Ryktene svirrer i første akt, og i slutten av andre akt kommer hun ut i en helt ubehjelpelig seanse, men det blir med det. Ellers er det motsetningene mellom kabaretsanger og finansimperium som preger produksjonen.
Det fremstår som en ettertanke, klattet på i siste liten for å gjøre forestillingen mer av i dag. Når Sylvas transhet får ta så lite plass, flyttes også fokuset til omverdenens aksept. I stedet for å handle om hva transpersoner står ovenfor i dag, klapper produksjonen seg heller på skulderen fordi den er så tolerant.
Og selv om Eli Kristin Hansveen synger aldri så bra, endrer ikke det at hun ikke selv er trans. Heller ikke Jonas Ørens koreografi, tydelig inspirert av skeive dansestiler, klarer ikke å tilføre noe utover det rent estetiske. Det hele blir en ferniss som ikke klarer å si noe om historien.
Intensjonen bak Hanne Tømtas «Czardasfyrstinnen» er utvilsomt god, men produksjonen snubler fort i sine egne, tolerante ben.
❝ I stedet for å handle om hva transpersoner står ovenfor i dag, klapper produksjonen seg heller på skulderen fordi den er så tolerant