Rødemaradona
En konvolutt fra NFF ga meg noen av mine største stunder.
Under spalten «Tilbakeblikket» vil Aftenpostens reportere skrive unike og selvopplevde episoder fra Vm-historien.
VM i 1982: Det var en gang i tiden det var mulig å sende et frimerkebrevmed posten til Norges Fotballforbund. For så deretter en drøy måned senere få en konvolutt i postoppkrav inneholdende et knippe billetter til viktige fotballkamper.
Det var det jeg hadde gjort vinteren 1982 (for øvrig mange år før jeg ble fast arbeidende sportsjournalist). I oppkravsbrevet fra Fotballforbundet tidlig denne våren lå det en liten haug med billetter til Vm-kamper i Spania, rettere sagt Barcelona. Blant billettene, ett eksemplar til en gruppespillkamp på lille Sarria.
Brasil-argentina. Jeg kunne ikke fatte at jeg skulle få se Brasil. Jeg kunne heller ikke fatte at jeg skulle få se Argentina, regjerende verdensmester med supertalentet Diego Maradona i sin midte.
Sarria var (den er for lengst revet) et stadion midt i byenmed plass til drøye 40.000 tilskuere. Omringet av boligblokker. Mange kunne se kampen fra egne vinduer, og ville de ikke se kampen, hørte de sambaen slå seg løs i timevis før kampen. Og under kampen.
Brasilianerne danset etter. Zico og Socrates hadde kontroll. Eder, Serginho og Falcao. Alle oppførte seg som om de danset til verdens beste sambaorkester.
Det sto 3–0 til Brasil og fem minutter gjensto. Jeg satt ca. 10 rader fra gressmatten på langsiden.
Samba ble sørgemarsj. Derfra kunne jeg se at 22 år gamle Maradona var lite fornøyd med ydmykelsen han opplevde. Så dårlig at han plantet beina i brystkassen til Batista i etterkant av en relativt stygg felling på en medspiller. Det skjedde så nært at jeg nesten ( ja sånn i overført betydning) kunne føle knottene til Maradona knase inn i overkroppen til brasilianeren.
Rødt kort. Skam og nederlag på han som hadde blitt nektet plass i Vm-troppen fire år tidligere. Det var jo her han skulle endelig vise seg frem. En redusering av Argentina mot slutten la ingen demper på brassenes fest. Det var juli og Barcelona, men det kunne vært februar og karneval i Rio.
Brasil så uslåelig ut. Det store spørsmålet i alle barer i Barcelona hvor grønt og gult hersket, var: Hvem taper finalen mot Brasil?
Samba ble likevel sørgemarsj. Italia neste. Hva kunne gå galt? Rett nok var Brasil kunstnere. Så lenge de hadde ballen. Men nå tapte de 2–3 mot smarte Italia somsnek seg til semifinale, finale og Vm-seier.
Det er bare su urr med han karen k der
Åg ge Hareide om Neymar N
❝ 22 år gam mle Maradona var lite fo ornøyd med ydmykels sen han opplevde e