Når Rolness tolker fakta

Sosiolog og skribent Kjetil Rolness beskylder meg i Aftenposten for å overse kilder. Men det er han selv som ignorerer kildene og motsier seg selv.

Rolness siterte klinikkleder Kim Alexander Tønseth på en «eksplosjon av anger» etter operasjon. I Nrk-artikkelen fremgår det at før var det 50–60 personer i året som fikk utredning og behandling. Nå er det 500–700 som henvises og utredes, og 200 blir operert.

Det kan virke dramatisk med en stigning fra 0–1 angrere fra ett år til 10–15 det neste. Andelen er ikke så forskjellig, men utvalget mye større. Det var dette jeg kommenterte på.

I sitt tilsvar medgir Rolness at Tønseths ordbruk kan diskuteres, men insisterer på at det er fakta. Han angriper også forskningen jeg nevnte om anger, og viser til kritikk av den. Det Rolness ikke nevner, er at forfatterne senere har oppdatert forskningen uten å finne signifikant forskjell. Nyere studier finner lignende resultat.

Jeg kritiserte ikke Rolness for å hevde at mange med kjønnsdysfori har psykiatriske diagnoser. Jeg kritiserte fremstillingen for ikke å være opplysende og pekte på problemet med diagnostisk overskygging, som Rolness ikke reflekterer over, og somfhi ikke behandler. Min kritikk handler om hvordan Rolness rammer behandlingstilbud for nevrodivergente. Det k anføre til menneskerettighetsbrudd.

Rolness beskyldermeg for lemfeldighet når jeg spør «hva så?» En dum formulering som kan leses på flere måter. Enten at jeg ikke bryr meg om anger, eller at jeg spør hvordan vi skal forholde oss til at noen angrer litt, mye eller at de fleste ikke angrer. Rolness valgte det første, mitt poeng var det siste.

Anger etter diverse inngrep eller å angre på å få barn er vanlig. Mellom 0,3-3 prosent angrer på kjønns bekreftende behandling. Det er lavt!

Det prinsipielle spørsmålet er om vi skal ha rett eller ei til å gjøre ting vi angrer på. Rolness er mer komfortabel med å si at en psykolog er lemfeldigmed alvorlige inngrep.

Rolness kritiserer andre for uetterrettelighet o gå ignorere kilder, men hans egen kildebruk og etterrettelighet er håpløst svak. Kyrre Johansson Psykolog