Når journalister og redaktører blir eiernes skjødehunder
Fox News’ kamp mot demokratiet er forhåpentlig et særtilfelle. Men også en tysk sak vekker oppsikt.
Alt tyder på at Fox News i 2020 mot bedre vitende støttet sittende president Donald Trumps påstander om at valget samme høst ble «stjålet» fra ham. Interne e-poster viser at eier Rupert Murdoch og andre nøkkelfolk visste at dette var en løgn.
Selskapet Dominion Voting Systems leverte stemmemaskiner til 28 delstater. På Fox fikk Trumps folk hevde atmaskinene var laget for å hjelpe tilmed det angivelige jukset.
I Delaware går rettssaken der Dominion saksøker Fox for ærekrenkelse. Hvis retten finner det bevist at Fox svertet Dominion med overlegg, kan Murdoch bli dømt til å betale en høy erstatning.
I videre forstand handler saken om at en stor Tv-kanal i et etablert demokrati aktivt prøvde å bidra til å endre landets styreform. Kongressen ble stormet i januar 2021, et par måneder etter det nevnte valget. Hvis det da hadde lykkes i å holde Trump ved makten, ville USA nå ha vært et diktatur.
Saken er forhåpentlig enestående, men det er ikke lett å være sikker. Har en viktig medieaktør tidligere støttet en leder som ville avskaffe demokratiet på en måte som ligner?
I autoritære stater gir det seg selv. For eksempel lyver og forvrenger russisk TV på president Vladimir Putins vegne.
Også i demokratier kan det være uheldige koblinger, selv om mediene i prinsippet skal være folkets vaktbikkjer mot politisk makt (og markedsmakt).
Bråk om Springer-sjef. I Tyskland diskuteres nå en sak om Mathias Döpfner, toppsjef og eier av 22 prosent i Axel Springer SE. Det mektige Springer-konsernet eier blant annet storavisene Bild og Die Welt, samt nettavisen Politico.
Grunnleggeren Axel Springer var sterkt konservativ og antikommunist, stridbar og omstridt i etterkrigstidens Vest-tyskland. Döpfner står slik sett i en tradisjon. I mars skrev han en kommentar der han krevde at Nato skulle delta direkte i krigen i Ukraina. Det skapte oppstyr.
Mer bråk kom da ukeavisen Die Zeit nylig offentliggjorde en mengde intern kommunikasjon i Springer-konsernet.
«Ekle» østtyskere. I en e-post skrev Döpfner at han er «veldig for klimaendringene». Årsaken er at «varme sivilisasjonsfaser gir alltid mer fremgang enn kalde», ifølge direktøren.
I en annen e-post kalte Döpfner østtyskere «enten kommunister eller fascister. Ingenting imellom. Ekkelt.»
Det tar seg ikke helt ut at eieren for «folkeavisen» Bild kaller en stor del av tyskerne ekle. Både Döpfner og avisen har drevet brannslukking.
I seg selv er det ikke et problem om medieeiere har eksotiske synsmåter og formulerer seg spisst. Vanskene oppstår når de legger seg opp i redaktørenes ansvar og styrer innholdet.
Styrendeeiere. Murdoch styrer mediene han eier. Støtten til Trump – via særlig Fox News og The New York Post – begynte ikke i 2020. De to ble venner i 2016. Trump ble heller ikke en trussel mot demokratiet først i 2020.
❝ Det tar seg ikke helt ut at eieren for «folkeavisen» Bild kaller en stor del av tyskerne ekle
Forakt for demokratiske spilleregler har han vist hele sin politiske karriere.
Döpfner støtter ikke det «nye» ytre høyre. Han er en høyremann av gammel type. Foran det tyske valget i 2021 ville han slå et slag for Tysklands mest markedsliberale parti. «Kan man gjøre mer for FDP? De burde få minst 16 prosent», skrev Döpfner til Bilds daværende sjefredaktør.
Springer-sjefen skrev også at hvis FDP ble stort nok, kunne partiet opptre «autoritært» i koalisjonenmed sosialdemokratene (SPD) og De grønne, slik at regjeringen brøt sammen. Deretter kunne Döpfner få koalisjonen han egentlig vil ha, en med konservative CDU/CSU, De grønne og FDP.
Uklare linjer. Döpfner «håper virkelig» at han påvirker avgjørelser imediene, sier han. Samtidig erklærer han at den redaksjonelle uavhengigheten «står høyest». Litt uklart der.
Medieeiere som styrer journalister og redaktører til innsats for sine partier er ikke noe nytt fenomen. Slik fungerte også norske medier i partipressens tid, det vil si fra cirka 1880 til 1980. Det gjaldt slett ikke bare lederartikler, men også mye annet redaksjonelt stoff.
Arbeiderpartiets lange periode ved makten etter krigen hvilte delvis på A-presseavisenes innsats.
På borgerlig side var det likedan. «Venstre for samarbeid og trivsel. Disse skal på tinget», som Bergens Tidende skrev øverst på forsiden like før valget i 1969. Oppslaget var illustrertmed foto av de fire første på Venstres liste. Og Aftenposten var Høyre-avis.
Nye idealer. Koblingen mellom partier og aviser var tett og langvarig. En årsak er, somhistoriker Knut Dørum skriver i en kommende bok, at partienes økonomiske støtte var svært viktig. Det var den som gjorde at avisene kunne gå fra å være et bierverv for skriveglade, til å ansette journalister og redaktører, og komme ut flere ganger i uken.
Også andre land hadde perioder der «partipressen» dominerte. Men idealene har endret seg. Medier kan fortsatt mene noe, men kun på kommentarplass og ikke på vegne av partier og regjeringer. Den formelle makten skal holdes på avstand.
Da blir det skurr med folk som Mathias Döpfner, for ikke å snakke om Rupert Murdoch og Fox News. Hverken partier eller mektige menn bør styre medienes innhold.