En oversett kubist får oppmerksomheten han fortjener
Thorvald Hellesen har hittil vært et ukjent navn for folk flest. Heldigvis bestemte Nasjonalmuseet seg for å gjøre noe med saken.
«Den nye Munch», skal noen ha kalt den unge og lovende kunststudenten Thorvald Hellesen.
Men mens Munch har fått et ruvende kunstmuseum i Bjørvika, vekker Hellesens navn langt færre assosiasjoner hos de fleste.
Kanskje fordi han dro til Paris, lot seg inspirere av Picasso og vendte hjem igjen som kubist. Her hjemme holdt han én utstilling, fikk kritikerslakt og gikk i glemmeboken. Sånn omtrentlig. Da han døde i 1937, bare 48 år gammel, hadde han i hvert fall ikke hatt noe stort gjennombrudd som kunstner.
Nå har Nasjonalmuseet bestemt seg for å gi ham en ny sjanse. I den retrospektive utstillingen «Thorvald Hellesen. Kubistisk pionér» får publikum en fengende introduksjon til hans litt kaotiske og mangefasetterte kunstnerskap.
Bruker hele fargepaletten.
Det mest slående når man trer inn i utstillingsrommet, er Hellesens dristige fargebruk. De store, kontrastfylte bildeflatene er dominert av brunt, gult og mørkegrønt i det ene øyeblikket. I det neste har maleren funnet frem pastellpaletten.
De første verkene er portretter. Her er Munchs innflytelse sterkt til stede. Etter kort tid oppløses de realistiske motivene. Kubismens geometriske former trer inn i deres sted.
Fortsatt kan man skimte motiver som er lett gjenkjennelige fra virkeligheten: Et strengeinstrument, en dansesal, en kvinnekropp. Men mens årene går, blir Hellesens virkelighetstolkninger stadig mer fragmenterte.
Motivenes betydning legges litt til side til fordel for en rent kompositorisk eksperimentering på lerretet. Enkelte malerier, som «Komposisjon (med bord)» (ca. 1915), er til forveksling lik collager.
Byen og teknologien.
For meg fremstår Hellesen som en kunstner som i stor grad lot seg lede av en nærmest barnlig fascinasjon. For former og farger, men også for modernitetens nyvinninger.
Nysgjerrigheten på samtiden kommer særlig til syne i maleriene hvor tannhjul, flyvemaskiner og bymotiver trer frem fra sylindere og kuber.
Disse maskinkubistiske arbeidene fra rundt 1920 er også blant utstillingens beste. I stedet for å ligne kompositoriske øvelser, brukes de kubistiske teknikkene i malerier som også tydelig skildrer en sanselig opplevelse av den moderne byen.
Han kan kanskje kritiseres for å ta litt for mye etter den samtidige – og langt mer kjente – Fernand Léger. Men så menget han seg også stadig med Léger i Paris’ kunstneriske kretser. Legger man godviljen til, kan man jo tenke seg at påvirkningen var gjensidig.
Springende uttrykk.
Kuratoren påpeker i katalogteksten at det har vært utfordrende å danne seg et sammenhengende bilde av tidsforløpet i Hellesens kunstnerskap. Mange av verkene er hverken titulert eller datert. Det er lite skriftlig materiale igjen som kan bidra til å stadfeste nøyaktig når bildene er malt.
Nasjonalmuseet har likevel gjort sitt beste for å skape kronologi. Blant annet har de måttet lene seg på stilistiske likheter.
Inntrykket jeg sitter igjen med, er at vi i hvert fall ikke har å gjøre med en kunstner som stivnet i sitt uttrykk. Kunstnerskapet er relativt springende – på godt og vondt.
Noen kopimaskin vil jeg ikke kalle ham. Men Hellesen har ikke dyrket frem en tydelig, individuell signaturstil. Han minner litt om Picasso her og litt om Léger der.
Når det er sagt, er han først og fremst en kunstner med en utforskende og eksperimentell tilnærming til maleriet. Som en egentlig markant bidragsyter til en av kunsthistoriens viktigste bevegelser, er det gledelig at han omsider presenteres for et større publikum.
Kunstnerskapet er relativt springende – på godt og vondt