Rolness’ historiefortelling om skolepolitikken henger ikke på greip
Det er vanskelig å kjenne seg igjen i sosiolog og skribent Kjetil Rolness’ beskrivelse av vår skolepolitikk (Aftenposten, 13. mai). Jeg kan berolige ham med at vi tar vare på de svakeste elevene, stiller krav og gir lærerne handlingsrom.
Vår skolepolitikk har ett mål for øye: å sørge for at elevene har det bra her og nå og forberede dem på samfunnet de skal ut i.
Det er en annerledes oppgave enn hva det var for bare noen få år siden.
Slår ring rundt fellesskolen. Dagens elever lever i en digitalisert verden, der vi som land vil trenge ny og annerledes kompetanse fremover. Vi minnes stadig på at barna våre må lære ikke å ta demokratiet for gitt. Og i skolen sier stadig flere at de sliter med motivasjonen, kjeder seg og er mer stresset enn før.
Der Rolness sparker i mange retninger, har regjeringen staket ut en klar kurs i møte med utfordringene.
Vi har slått ring rundt og styrket fellesskolen. Det er her barna våre får felles rammer for både faglig og sosial læring. Her møter de barn ulike dem selv. De lærer å ta del i fellesskap hvor man ikke alltid er enige. Det ruster dem for hva som kommer senere i livet.
Samtidig gjør vi skolehverdagen mer praktisk og variert.
De siste årene er skolen blitt smalere og smalere. Boksen for hva som kjennetegner en «flink elev», er blitt mindre. Det endrer vi på. Vi heier frem både praktikerne og teoretikerne – fordi skolehverdagen skal være tilpasset begge to.
Dette gjør vi gjennom et av våre viktigste prosjekter, Ungdomsmeldingen, der vi får et veikart på hvordan elever på 5.–10. trinn skal trives, mestre og lære bedre. Målet er en skolehverdag der elever føler de får mer plass til å bruke hele seg.
Det betyr også at vi styrker laget rundt eleven, der læreren får støtte fra flere fagfolk med ulik kompetanse.
Lærerne skal få mer tillit. Og våre dyktige lærere skal selv få mer tillit, pedagogisk handlingsrom og tid med elevene. De har også fått mer ressurser til kompetanseutvikling. I år setter vi rekord i hvor mange lærere som får videreutdanning i spesialpedagogikk og i praktiske og estetiske fag.
En mer tilpasset skolehverdag vil ikke løse alle problemer med bråk i klasserommene. Men når vi favner bredere, havner også færre utenfor.
Jeg tror ikke vi kan løse vold i skolen med en lovtekst eller innføre hva Rolness kaller «disiplin». Et så alvorlig problem kan ikke løses av skolen alene, men av oss som samfunn. Vi må jobbe helhetlig langs mange spor om vi skal få slutt på det.
Regjeringens politikk setter klare forventninger til elevene våre. Ikke minst om at de skal møte opp på skolen. Når vi nå skal erstatte dagens fraværsgrense, betyr det fortsatt høye krav til oppmøte. Forskjellen er at vi endrer et rigid system som har lagt press på fastlegene, og som rammer våre svakeste elever hardest.
I motsetning til hva Rolness synes å mene, tror jeg på en skole som tar elevene på alvor. Der vi styrer klokt, uten å detaljstyre. Og hvor vi lytter til elevene, samtidig som vi stiller krav.
❝
Vi heier frem både praktikerne og teoretikerne – fordi skolehverdagen skal være tilpasset begge to