Teknologien blir utpekt som syndebukk. Men det er ikke den som er problemet.
Ien global hverdag som blir stadig mer digitalisert, er det ingen overraskelse at teknologien blir utpekt som syndebukk når ikke alt går som planlagt. Og best av alt: Teknologien kan enn så lenge ikke svare tilbake. Den bærer med sin digitale taushet synden på vegne av andre.
Går utviklingen slik vi ønsker, tar vi selv æren. Mens uønskede konsekvenser, som mobbing, polarisering, økt sosial isolasjon og nå også skoleelevers avtagende interesse for å lese bøker, er teknologiens skyld.
At den samme teknologien reddet både skolegang, arbeidsliv og sosial omgang for kort tid siden, da pandemien sendte verden i husarrest, er for lengst glemt.
Hva med smarttelefonen? Uansett formål er det viktig å huske på at hovedutfordringen ikke er teknologien, men hvordan vi tar den i bruk. Er årsaken til at barna i dag leser mindre enn før, at norske skoler i stor grad har innført et nettbrett?
Eller kan det være andre årsaker til manglende motivasjon og redusert leselyst?
Kan det skyldes at nesten 100 prosent av alle skolebarn i dag har en smarttelefon, og at nesten 100 prosent av de samme skolebarna er aktive brukere av sosiale medier, og at mobilen blir brukt til å spille spill, høre på musikk, lese nyheter, se på filmer, at den blir brukt til å fotografere og filme med, og til FaceTime?
Alt dette er aktiviteter som mest av alt skjer utenfor skoletiden.
Kan lærerens begrensede teknologiske kompetanse være en del av utfordringen og kanskje være den egentlige syndebukken?
Er det utenkelig at skolen mangler evnen til å integrere teknologien på en måte som styrker læringen, og dermed heller ender opp med å hindre og distrahere den?
Sier det ikke mye om skolen at svært mange skolebarn oppgir Youtube og onlinespill som de arenaene hvor de i størst grad lærer seg engelsk?
Dårlige rollemodeller. Kan det også tenkes at vi voksne går foran som dårlige rollemodeller?
Vi vet fra tidligere undersøkelser at mange barn er frustrerte over hvor mye foreldrene bruker mobilene sine. Kan det tenkes at det er vanskelig å få barn til å lese bøker og fordype seg i oppgaver hvis de aldri ser sine egne foreldre dypt engasjert i en bok, det være seg på papir, på et lesebrett eller et nettbrett?
Våre egne vaner kan ha en større påvirkning på barna våre enn vi kanskje er villige til å innrømme.
Frykten for det nye og ukjente er ikke noe nytt. Internett i går, skjermer i dag og kunstig intelligens i morgen.
Frykten er en del av vår forsvarsmekanisme fra da vi bodde i huler. Min frykt er at teknologifrykten vi opplever nå, kan føre til en reaksjon der enkelte (reverseringsglade) politikere klarer å skyve teknologien vekk, fordømmer den og til og med forbyr den. I stedet for å omfavne og forstå hvordan vi kan bruke teknologien på en trygg, effektiv og kunnskapsbyggende måte.
Kan ikke stå på sidelinjen. Skal Norges velferd sikres i fremtiden, er vi avhengige av å få med oss de yngste. Og de får vi ikke med oss ved å skyve fra oss teknologien.
Vi kan rett og slett ikke tillate oss selv å bli stående på sidelinjen, uvitende og redde, mens teknologiutviklingen utspiller seg foran oss og resten av verden tar den i bruk.
Min største frykt er at uvitenheten skal seire. At vi tar viktige beslutninger basert på kunnskapsløst og tynt beslutningsgrunnlag.
Vi må ikke glemme at teknologi er et verktøy som både kan brukes og misbrukes. Det er ikke teknologiens skyld om vi ikke lærer oss hvordan vi best kan bruke de nye verktøyene på en positiv og konstruktiv måte.
Fristende med forbud. Vi kan velge å bruke teknologien på en måte som beriker livet vårt, fremmer læring og styrker samfunnet. Eller vi kan velge å bruke den på en måte som distraherer oss, isolerer oss og truer vår sikkerhet.
Og da er det fristende med forbud. Slik også enkelte partier nå vurderer å forby all kunstig intelligens innen offentlig sektor. Det er vi som er problemet, ikke teknologien. I dette tilfellet, mer presist, våre folkevalgte politikere, som i sin iver etter å finne en syndebukk for hvorfor barna ikke leser like mye som de gjorde før, retter pekefingeren mot teknologien.
Og det er jo behagelig siden teknologien kan være syndebærer for andres feil. Enn så lenge har den ikke lært seg å svare tilbake. Kan det tenkes at det nettopp er derfor politikerne også vil forby kunstig intelligens, i frykt for at den blir såpass intelligent at den bryter sin egen taushet?
❝ Frykten for det nye og ukjente er ikke noe nytt. Internett i går, skjermer i dag og kunstig intelligens i morgen.
❝ Vi kan velge å bruke teknologien på en måte som beriker livet vårt, fremmer læring og styrker samfunnet