Aftenposten

Spektakulæ­rt retro-show

- Kjetil Lismoen Filmanmeld­er

Hver eneste millimeter av denne filmen bærer Wes Andersons stempel. Jeg kan ikke komme på noen annen filmskaper som har et like gjenkjenne­lig uttrykk, kanskje bortsett fra Roy Andersson. Hva dette uttrykket består av, er vanskelige­re å sette fingeren på.

Han har sine faste mønstre og symmetrisk­e former. De rammer inn et rollegalle­ri av pokeransik­ter som aldri fullfører dialoger i klassisk dramatisk forstand. Replikkene er ikke nødvendigv­is viktigere enn ornamenten­e på en husfasade. En fortelling er ikke bare en fortelling.

Kald krig-paranoia. Andersons filmuniver­s er et vanvittig forsøk på å skape en orden ut av etterkrigs­tidens kaotiske vestlige populærkul­turelle frise. Det har aldri vært mer tydelig enn i denne filmen.

Vi befinner oss ute i en amerikansk ørkenby, eller en kunstig kulisse der en slik by er gjenskapt i en studiosett­ing. Alle rekvisitte­r ser ut som de er hentet fra et retro americana-show med røtter i 1940- og 50-tallet.

Småstedets fremste turistattr­aksjon er et krater fra et meteorittn­edslag. Iblant kan vi se en soppsky stige opp i bakgrunnen fra myndighete­nes atomprøves­prengninge­r. Men det ser ikke ut til å gjøre inntrykk på noen.

Det hersker en feelgood-variant av kald krig-paranoia, men fienden er ikke sovjetruss­erne – det er utenomjord­iske vesener. Da en av disse aliens lander med romskip, erklærer det amerikansk­e militæret full unntakstil­stand.

Meta og stiliserte typer. En rekke omreisende arketyper blir derfor sittende fast i den vesle byen. De fleste er der for å delta i et Junior Stargazer-konvent – en slags talentkonk­urranse for ungdom med sterk interesse for astronomi og vitenskap.

Augie Steenbeck ( Jason Schwartzma­n) er der med sin nerdete sønn og tre rampete døtre som nettopp har mistet moren sin. Augie ser akkurat ut som en krigsfotog­raf i Robert Capa-skolen så ut den gangen.

Filmstjern­en Midge (Scarlett Johansson) ser ut som hun har rømt fra filmsettet til «The Misfits» som Marilyn Monroe – bortsett fra at hårfargen er feil. Og så har vi Tilda Swintons kjølige teknologi-entusiast Dr Hickenloop­er og Geoffrey Wright som en godslig variant av general Jack Ripper fra «Dr Strangelov­e».

Det er ingen fare for at vi skal ta dette rollegalle­riet som annet enn stiliserte typer. Men Anderson nøyer seg ikke med dette enkle laget av fiksjon – han vil ha noe mer meta. Derfor får vi vite at dette egentlig er en TV-produsert teateropps­etning av et skuespill som finner sted i New York City, presentert av Bryan Cranston. Dette grepet er som man kan forvente av en Wes Andersonfi­lm der nye lag som regel avdekker enda flere lag. Men midt i denne leken med fortellerp­erspektive­r er det Augie som stiger frem som filmens hovedperso­n. Hans sorg over hustruens død tilfører filmen et alvor vi kan klamre oss til – som en livbøye i et hav av flytende identitete­r og uforplikte­nde visuelt artisteri.

Strålende overflate. Ellers er det bare å sette seg tilbake og nyte all glasuren. Andersons tablåer er oppfinnsom­me og noen ganger vittige. Som når du kan bestille et stykke radioaktiv­t jord nær ørkenbyen ved å putte penger på en automat.

Prøvespren­gningene er vel det som gjør filmen til en feelgooddy­stopi, men ingen bekymrer seg for radioaktiv nedfall. Det minner meg om historien om Hollywoodf­ilmen «The Conqueror» som ble spilt inn nær prøvespren­gningene i Utah i 1956. Ingen på filmsettet brydde seg om de radioaktiv­e vindene som blåste mot dem. Uvanlig mange av dem skulle dø av kreft, inkludert John Wayne.

Rollegalle­riet betrakter sprengning­ene med samme likegyldig­het, både de og Anderson virker helt uanfektet av det hele, som en visuell abstraksjo­n. Slik kan man også sitte og se uanfektet på den visuelle overflaten han leker seg med. Men på et tidspunkt syntes jeg å kunne høre Peggy Lees livstrette stemme i mitt indre øre: «Is that all there is?»

Den strålende overflaten i Andersons visuelle rike er forlokkend­e og utløser først og fremst populærkul­turelle referanser i meg. Som en lang rekke glaserte Madeleine-kaker gjenoppvek­ker de minner – minner som er glemt i det øyeblikket jeg forlater kinosalen.

❝ Det er bare å sette seg tilbake og nyte all glasuren

 ?? Foto: UIP ?? ⮉ Steve Carrel er en av uvanlig mange stjerner som gjerne tar biroller i Wes Andersons filmer.
Foto: UIP ⮉ Steve Carrel er en av uvanlig mange stjerner som gjerne tar biroller i Wes Andersons filmer.
 ?? Foto: UIP ?? ⮉ Scarlett Johansson spiller en variant av seg selv og Marilyn Monroe.
Foto: UIP ⮉ Scarlett Johansson spiller en variant av seg selv og Marilyn Monroe.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway