Ute av krisestemningen
I stedet prøver Skiforbundet seg på god stemning.
Det har vært litt av ett år. Til tider har det vært så mye bråk at man må holde seg for ørene, hadde det ikke vært for at man jobbet i en bransje som lever godt på konflikter.
Forhold brøt sammen, profiler glapp, og merkelapper føk gjennom luften. Stjerner ble stemplet som «grådig», mens skilederne fikk høre «gammeldags diktatur» og mye annet.
Sponsorer og andre tilskuere sto på utsiden og tittet inn på de absurde scenene. Mange lurte: Hva er det de driver med i Skiforbundet?
Men det var da. Nå er det tøvær i SkiNorge. Stemningen har snudd i løpet av tre uker.
Hva skjedde? Mye har handlet om ett enkelt grep. Det er enkelt å etterlyse, men vanskeligere å gjennomføre.
Den nye sjefen. Onsdag møttes langrennsleiren på Holmenkollen-hotellet som ruver over Oslo. Neste års landslag ble presentert. Kontrasten var slående til seansen samme sted nøyaktig ett år før.
Mye var riktignok likt. Den samme Alikaffen ble presset ut av blå dunker. Det var mange av de samme ansiktene. Der sto Petter Northug.
Kontrasten handlet om noe som ikke lenger preget rommet, og to som manglet sist.
Denne gangen var det ingen Didrik Tønseth som skjelte ut ledelsen for måten han ble vraket på og så hentet inn igjen i siste liten. Og denne gangen var Johannes Høsflot Klæbo og Kristine Stavås Skistad på plass.
Norges to største langrennsstjerner skal ikke lenger kjøre sololøp med sponsorene, bare i treningsarbeidet.
Cathrine Instebø er den nye langrennssjefen. Hun grep mikrofonen i rommet på Holmenkollen.
– Det kjennes godt å stå her i dag med et samlet lag, sa hun.
Åpner døren. Mange peker på nettopp Instebø. Hun erstattet Espen Bjervig i vinter. Årelange konflikter tæret på. Den nye sjefen har fulgt med på all støyen fra utsiden av sporten.
– Jeg ville bare åpne den døren. Det er viktig for meg å ha en åpen dør og dialog, sier hun.
Hun holder døren vidåpen også for Therese Johaug, som vurderer comeback. Det kan bli enda en seier for Skiforbundet før sesongen som skal krones med VM i Trondheim.
Da er det enklere å styre unna kampen med Astrid Øyre Slind, 36-åringen som sier nei til landslaget og satser med privatlag.
VM-konge, ikke grisk. Planen var at Klæbo skulle på denne seansen også i fjor, men det skar seg rett før. Dialogen ble brutt.
Det har kostet krefter og irritasjon å stå utenfor. Klæbo vil bli VM-konge, ikke stemples som grisk.
– Jeg er giret på å ha minst mulig styr og mest mulig fokus på det jeg skal gjøre, sier Klæbo, som nå «igjen kan si at landslaget er den mest attraktive plassen å være».
Paradokset er at om alle hadde gjort som Klæbo og Skistad gjør, ville det ikke vært noe lag igjen. Men trolig vil det alltid være utøvere som trenger å trene på en annen måte enn resten av gjengen. Det viktigste er at de bidrar til å gi forbundet sårt tiltrengte inntekter.
Løsningen ble fleksibilitet. Alternativet var tap av millioner og omdømme.
– Landslagsmodellen står støtt, gjentar Instebø, selv om hun vet at den vil skape debatt så lenge hun har jobben. Og at det kanskje vil kreve enda mer å løse konflikter som oppstår på hennes vakt.
Nøkkelen. Dialog fremstår som nøkkelordet for Klæbo og Skistad, men også i en annen vond sak.
3. april kunngjorde Aleksander Aamodt Kilde at han snur. Stjernealpinisten ville likevel bidra i et mye omtalt utvalg. Gruppen skulle vurdere landslagsavtalen – og hvor grensen går mellom sponsorfrihet og forpliktelser til forbundet.
Det er den saken som fikk Lucas Braathen til å legge opp og komme tilbake, men for Brasil. Og det er den saken som fikk Kilde til å refse skiledelsen.
Også der er stemningen plutselig god. Lederne bestemte seg for ydmykhet og innrømmelser. Utøverne får deler av advokatutgiftene dekket.
Nå er partene enige om de store linjene, men detaljene skal meisles ut i hver enkelt gren, og der ligger nok av snubletråder. Samtidig varsler blodrøde tall mer trøbbel, ikke minst for hoppsporten.
Men utvalget gjorde noe lurt. Gruppen skal møtes hvert år fremover. Målet er å snakke sammen fremfor å hyre advokater og skrike til hverandre, og det ville vært en fin forandring.