Tenk litt på hvordan det er å være på flukt!
EMA er en forkortelse for enslige mindreårige asylsøkere og betegner de barna som er under 18 år, og som har kommet til Norge alene eller sammen med andre barn. Dette er barn som har søkt asyl eller beskyttelse av veldig ulike, men forståelige grunner.
Noen av barna bor nå både i Tvedestrand og i Arendal. I Froland er det et mottak for akkurat disse under etablering. Med andre ord finnes det enslige mindreårige asylsøkere i nærheten av de fleste av oss. De har blitt plassert der, mens de venter på svar fra UDI om å få bli i landet eller på et livstegn fra familie. Ofte begge deler.
Den uvissheten de dro inn i en sen sommerkveld i Afghanistan, er fortsatt sterkt til stede. Et asylmottak er ingen endestasjon, det er en lang ventepost på veien til en ny begynnelse. Siden jeg jobber med det som preger nyhetsbilde mest om dagen, blir det naturligvis til at jeg snakker en del om flyktningsituasjonen med venner og bekjen- te. I disse samtalene hører jeg ofte at det blir sagt «jeg kan ikke forestille meg det» eller «jeg vil ikke tenke på det».
Kanskje du ikke vil tenke på hvordan disse unge flyktningene har eller har hatt det, men du kan, og jeg mener det er viktig, at du aktivt prøver på nettopp det .
Evnen til å forestille seg hvordan det ville vært for eksempel å være på flukt, er etter min mening et viktig redskap for å forstå det man selv ikke kan erfare: Det er en sen sommerkveld på landsbygda i Afghanistan. En gutt på femten år er heldig og får en avskjedsklem av mor og far på trammen utenfor barndomshjemmet. Han klemmer de lenge, mens han suger til seg mest mulig av lukten deres. Lukten av kjærlighet.
Ferden går nå inn i det uvisse, overlatt til seg selv og kanskje en gjeng tvilsomme menns lovnader om en framtid i et land langt mot nord. Med seg har han en liten slump penger og noen få eiendeler, men også framtidshåp og en enorm viljestyrke.
Telefonen ringer, den unge smilende gutten blir raskt alvorlig og tar opp te- lefonen, det norske nummeret på skjermen avslører at det ikke er slektninger fra fjerne strøk, men hva vet vel han – er mamma i live, er hun kommet til Norge? Øynene glir nedover, de er så tunge.
Læreren må ikke se meg, jeg vil ikke virke lat. Men jeg klarer det ikke, jeg må sove. Sliten av å tenke, å føle, lære. Veien er slitsom. Det viktigste man må forstå i denne situasjonen, er at det er mennesker akkurat som deg og meg bak betegnelsene, nyhetsreportasjene og tallene vi blir møtt med på tv og radio hver dag.
Hvis du er uenig i at det blir opprettet et nytt asylmottak der du bor, er det helt i orden, og det er ikke minst din rett i et demokratisk land.
Men vær så snill å ikke la det gå ut over de uskyldige menneskene som blir plassert der av norske myndigheter. De kan verken legge ned sitt eget asylmottak eller gjøre noe med hvem de er og hvor de kommer ifra.