Målet er at landene skal komme frem til et langsiktig klimamål mot 2050.
I disse dager samles tusenvis av delegater, observatører, lobbyister og mediefolk til klimakonferansen 2015 i Paris – til det som formelt er den 21. årlige sesjonen innenfor United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC) fra 1992 og den 11. sesjonen for deltagerne i Kyoto-avtalen fra 1997. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft leder Norges delegasjon.
Målet er at landene skal komme frem til et langsiktig klimamål mot 2050. I tillegg skal alle land forut for årets konferanse ha meldt inn mål for hvordan de selv kutter sine utslipp. Partene skal forsøke å bli enige om hvordan de skal måle og rapportere om arbeidet med utslippskutt fremover. Videre skal det forhandles om klimatilpasning og tilsvarende finansiering.
Selv om det fortsatt anses mulig å bremse klimaendringene, ventes de å være merkbare over store deler av verden. Sykloner, flom og tørke fører til økonomiske tap og store skader i mange land. Da blir spørsmålet om klimafinansiering et viktig tema i forhandlingene. U-landene mener rike land må ta en større del av regningen for utslippskuttene enn de gjør i dag.
Som kjent gir Norge penger til Brasil for at landet skal bevare regnskogen sin. Det binder CO2, dermed unngår verden økte klimagassutslipp, mens Brasil får mulighet til å bygge ut klimavennlige løsninger. Det nye nå er at flyktningekrisen, som preger den politiske situasasjonen ikke bare i Europa, legger bindinger på økonomien i det enkelte land og tar oppmerksomhet bort fra andre problemstillinger.
På den annen side hevdes det at omfattende migrasjon vil bli en uunngåelig konsekvens av klimaendringer. Mennesker i områder som blir ubeboelige vil flytte til områder som kun påvirkes marginalt. At vår regjering omdisponerer midler fra regnskogbevaring til mottak av flyktninger, er dermed to sider av samme sak.