Museumssammenslåing i sør

Valle-ordfører Steinar Kyrvestad er naturlig nok spesielt bekymret for Setesdalsmuseet og frykter at museet bygges ned som en følge av sammenslåingen og satsingen på Kuben i Arendal. Bidragene fra Kulturdepartementet har vaert mindre enn forventet, og museet vurderer å låne fem millioner kroner for å kunne gjennomføre planlagte utstillinger.

Det er ikke bare ved Setesdalsmuseet at museumsfusjonen har fått negative økonomiske konsekvenser. Da Aust-Agder kulturhistoriske senter, Grimstads bys museer og Setesdalsmuseet ble fusjonert (eller konsolidert som byråkratene kaller det) høsten 2014, var den overordnede motivasjonen til fusjonspådriverne en oppfatning om at staten ville bidra mer til museumsdriften i Aust-Agder som et resultat av en konsolidering.

Sammenslåingen ble planlagt og gjennomført av en styringsgruppe av eiere, ledet av to toppbyråkrater fra fylkeskommunen. Prosessen ble kjørt tidsmessig svaert stramt for å rekke departementets budsjettkalender.

Kun vedtekter og beslutningsprosessen i eierkommunene ble hensyntatt. Styringsgruppen hadde ingen museumsfaglig kompetanse og uttrykte ingen forståelse for kompleksiteten i en slik sammenslåing.

Normalt vil en fusjon vaere et middel til å effektivisere driften, heve den samlede kompetansen og bidra til å utvikle organisasjonen. I museumssammenslåingen i Aust-Agder var fokus på juss og på å gjennomført prosessen raskt, ikke på videre drift og kompetanse. Dette skulle man ivareta etter sammenslåingen.

I tillegg la man opp til en styringsmodell der eiernes (kommunenes) representasjon i styret ble ansett som langt viktigere enn styrets samlede kompetanse (museumsfaglig, juridisk, økonomistyring osv). Fylkeskommunen skulle nominere styreleder og tre kommuner var siket styreplass.

Styret i AAks ble informert om planen i april 2014, og et flertall på fire tok forslaget til etterretning. Et mindretall på to, undertegnede inkludert, ba om at forslaget ble videre utredet av en kompetent prosjektgruppe med ekstern ledelse og deltakelse fra de berørte institusjoner. Formålet var å sikre en prosess som ivaretok det museumsfaglige og den videre utvikling av de fusjonerte museene.

Fusjonen ble som kjent gjennomført, og hele styret ble skiftet ut. Å sikre kontinuitet og kunnskapsoverføring var åpenbart ikke viktig. Fylkeskultursjefen, en av de to toppbyråkratene som hadde ledet sammenslåingsprosjektet, fikk rollen som styreleder. Håpet/forutsetningen om økte statstilskudd – som var selve motivasjonen og argumentasjonen for fusjonspådriverne – har så langt vist seg å vaere en illusjon. I tillegg til at håpet om f lere statlige kroner svant, har fylkeskommunen pålagt institusjonen å etablere en kostbar, permanent utstilling på Kuben for en lokal billedhugger (til fortrengsel for å satse på primaeroppgavene til institusjonen?).

Ifølge Faedrelandsvennen antydes det at man vurderer å låne opp til fem millioner i markedet for å finansiere andre utstillinger på Kuben (paradoksalt nok blant annet om finanskrisen i Arendal i 1880-årene).

I tillegg fremgår det av styrepapirer at man vil belaste fondsmidler for 1,3 millioner i 2016 for prosjekter. Etter et langt arbeidsliv i privat sektor og med mye styreerfaring fra det private naeringsliv, er min første (og muligens siste) styreerfaring med et «interkommunalt selskap» (AAks) intet mindre enn skremmende.

Hensikten med IKS’er var blant annet at man innen kommunal- og fylkeskommunal sektor skulle opptre mer forretningsmessig og mindre «kommunalt» (politisk?) i naeringsvirksomhet. Dette virker det som Aust-Agder fylkeskommune verken ønsker – og langt mindre har oppnådd – når det gjelder museumsdrift. Er dette typisk for lokale interkommunale selskap?