Tårefylt tjeneste

Fram til 1800-tallet i Norge kunne et menneskes siste reise følges av sørgende, svartkledde kvinner – betalt for å hulke og gråte. Så ble sorgen privatisert.

Dsorg i forbindelse med begravelser. Bakgrunnen var blant annet at det var viktig at de gjenlevende – saerlig den naere familien – ikke selv gråt og sørget for mye over den avdøde. – Man tenkte nemlig at det kunne gjøre den avdøde skadelidende hvis de etterlatte sørget for mye. Den døde kunne da for eksempel komme tilbake og vise seg som et klagende gjenferd. Og for å hindre dette overlot man sorgreaksjonene til andre – til profesjonelle gråtekoner, forteller Ørnulf Hodne, gjesteforsker hos Institutt for kulturstudier og orientalske språk, ved Universitetet i Oslo.

Den offisielle sorgen

De profesjonelle sørgende deltok både under likvaken og i selve gravferdsprosesjonen.

Gråtekonene hulket, gråt og jamret seg og kunne for eksempel slite seg i håret eller klaerne som tegn på fortvilelse og smerte.

– Gråtekonene besørget den offisielle sorgen, og det var regnet som en aere å ha «gråtersker». For det tårefylte arbeidet fikk kvinnene «sportler» (betaling, red. anm.).

Men selv om gråtekonene fikk lønn, var nok ikke skikken forbeholdt rike og «fine» familier, mener Ørnulf Hodne og forklarer:

– Når Welhaven beskriver gråtekoner på Strilelandet, som jo var et ganske fattigslig område på denne tida, må vi kunne gå ut ifra at de profesjonelle sørgende også var tilgjengelige for allmuen og dårligere stilte familier.

Sorgen privatiseres

Profesjonelle gråtekoner er kjent både fra oldtidens Egypt og middelalderens Europa, og i Norge går skikken tilbake til førmiddelaldersk tid. Det finnes fremdeles proffe sørgende noen steder i Sør-Europa og Asia, men her til lands tørket gråterskene tårene i løpet av 1800-tallet.

– Fram til denne tiden var dødsfall og begravelser i Norge et anliggende for hele bygda, og «alle» deltok i ritualer og skikker rundt den døde – som likvaker og gravøl. Utover 1800-tallet fikk imidlertid gravferdskikkene mer privat karakter og ble mer forbeholdt familien, sier Ørnulf Hodne, og tilføyer:

– Dermed ble sorg og gråt blant etterlatte også «privatisert», og det ble vanlig å sørge privat.