Løsningsforslag på flyktningenes dilemma
De fleste av oss mener at vi må hjelpe flyktningene som kommer hit og forteller at de er i nød. Men hvem ville godtatt at noen sterke menn bak i en matkø kunne få lov til å gå forbi alle barna og ta all maten, slik at barna ble stående igjen gråtende?
Valget i USA er tilbakelagt, og Trump gikk av med seieren. Det skjedde på tross av at et nesten samlet korps av pressefolk og forståsegpåere mente det var umulig.
Det er ikke lenge siden at britene valgte å starte prosessen med å forlate EU. Det skjedde på tross av at meningsmålingene og forståsegpåerne da også mente at det var svaert usannsynlig.
I begge disse tilfellene var diskusjonen omkring flyktninger svaert sentral.
Dette året vil flere land i Europa ha valg, og vi hører allerede nå at diskusjonene går høyt omkring samme tema, nemlig flyktningene og asylsøkerne.
Vil vi få samme type meningsmålinger som i England og USA? Meningsmålinger som sier at flyktningskeptiske partier og partiledere vil tape terreng?
Og vil de tape terreng, slik at den fremgangen for høyreekstreme partier som nå synes å tegne seg vil avta, og at vi sakte, men sikkert returnerer til mer vante størrelser på de forskjellige partiene?
Dette er diskusjoner som florerer i media for tiden, og forståsegpåerne synes å vaere litt mer forsiktige med å vaere skråsikre på utfallene av de forestående valg.
Men hva var det som gikk galt? Har Donald rett i at media for det meste gir ut falske nyheter og prøver å styre utfallene av valg ut ifra sine politiske og eierstyrte interesser?
Eller har Europas eksperter rett i at det er folks følelser som bestemmer utslagene, som går rett imot meningsmålingenes klare konklusjoner? Og hva er det i så fall som gjør at ikke meningsmåli ngsindustrien klarte å fange opp disse følelsene?
Er meningsmålingene bestilt med det mål for øye å lede folket i en bestemt retning? Her er det stoff for mange spillefilmer, og intrigene fortsetter som aldri før.
Men hvem taler flyktningenes sak? Skal flyktningene og asylsøkerne bare vaere et tema om for eller imot? Har de ingen verdi?
Jo, sier vi straks; selvsagt vil vi flyktningenes beste, men det har gått for langt nå. Det er for mange som bare kommer for å snylte. Og så er det på’n igjen.
Nei, nå er det på tide å sette flyktningene i fokus. Hva er best for dem?
Først kan vi spørre oss om vi hjelper de svakeste, eller om det er dem som har det ganske bra allerede som kommer hit for det meste? Får vi mange flyktninger fra lut- fattige land som Den Sentralafrikanske Republikk og Yemen? Nei, det får vi ikke.
Og hvis ikke vi får brukt pengene på dem som virkelig trenger pengene, så er vi ute på ville veier. Hvis ikke vi gir penger til dem som virkelig trenger det, hvem skal da gi?
Men, de kommer jo hit av seg selv, sier mange. Vi må jo hjelpe dem som kommer hit og forteller at de er i nød, fremholder de fleste. Men er det riktig?
Skal vi la vaere å hjelpe de svakeste, bare fordi andre klarer å snike seg først i køen? Har vi ikke rettferdighetssans?
Hvem ville godtatt at noen sterke menn bak i en matkø kunne få lov til å gå forbi alle barna og ta all maten, slik at barna ble stående igjen gråtende?
Det forstår vi må vaere galt. Ja, det er noe galt i systemet vårt, og det forstår folk.
Politikere i strukturerte land som Tyskland og Sverige, går inn for innvandring i stor skala. Hvorfor gjør de det?
Er det godhet som driver dem, eller er det industrieiere som påvirker dem for å kunne senke lønningene, for på den måten å bli konkurransedyktige i forhold til lavkostland?
Eller er det andre grunner? Hvem taler flyktningenes sak?
Undertegnede mener at vi må hente frem gamle, gode verdier for å kunne løse dagens utfordring på en måte som står seg i etterpåklokskapens lys.
Fremdeles kan man få kjøpt den lokale boka «Veien til seier» hos Høyers bokhandel i Arendal, og ut ifra den har jeg hentet frem et løsningsforslag på flyktningenes dilemma.
For at de fattigste flyktningene skal kunne bli hjulpet, må det vaere kort vei til målet. De har snaut nok råd til en buss, og aller helst bør de kunne få muligheten til å gå dit hjelpen finnes. Det betyr at vi må ta de imot på det naermeste sikre stedet.
Hvis vi tenker oss Syria, så kan Tyrkia vaere et mulig land. Saudi-Arabia (selv om de er en del av konflikten) for flyktninger fra Yemen og så videre ...
Fordelen er at da har de fattigste muligheten til å nå frem, og vertslandet får sårt tiltrengt bistand og investeringer.
Tyrkia har jo tatt imot omkring to millioner flyktninger, og vi bør vise dem at vi verdsetter innsatsen.
Ved å ha mottakene naer behovene hindrer vi menneskehandel og at syndikater tjener grovt på å smugle mennesker gjennom ørkener og havområder.
Vi redder mange fra drukningsdøden og andre uhyrligheter, som inntreffer på en strabasiøs flyktningrute, og vi lar de svakeste få muligheten til å få hjelp.
For at tilbudet skal bli komplett for flyktningene, prøver vi å få i stand avtaler med vertslandene om langtids leie av et betydelig areal, som får status som et ambassadeområde.
På disse ambassadeområdene oppretter vi en komplett norsk kommune med alle muligheter med helsevesen, skoler, arbeidsplasser, politi og rettsvesen. Alt blir som i Norge, bare innenfor trygge bevoktede gjerder.
Aller helst bør ambassadeområdene vaere i samarbeid med de naermeste allierte, slik som EU, men det trenger ikke å vaere avgjørende for om vi tar det rette valget. Vi bør gå foran og vise vei, selv om ikke andre land vil følge oss enda.
Vi trenger ikke bruke mer penger enn det vi nå gjør, men pengene vil nå så mye lengre i naerområdene enn her til lands.
Skulle noen flyktninger ankomme gamle Norge, så sender vi de rett ned til det naermeste ambassadeområdet til deres hjemland og stopper effektivt alle smuglerruter som ennå måtte eksistere.
Etter at flyktningenes sak er behørig behandlet i ambassadeområdet, vil de som blir innvilget opphold bli gitt muligheten til å komme til gamlelandet eller å bli i ambassadeområdet.
På den måten vet folk at om en flyktning kommer hit, så er det gode grunner til at vedkommende kommer, og nordmenn flest blir enda mer positive til dem som velger å reise hit.
Alt i alt vil en slik måte å drive flyktningpolitikk på, gjøre at vi får bukt med mange av de store skjevheter i dagens praksis.
De eneste som ikke blir tilgodesett er bedriftseierne som ønsker å senke lønnsnivået i vesten, men strengt tatt så er det ikke dem vi bør synes mest synd på.
Dette er et forsøk på å få flyktningdebatten inn på et konstruktivt spor.
Jeg tror selvsagt ikke at dette er en fullt utredet beskrivelse av løsningen, men ett av mange bidrag til en dialog, der alles stemmer bør bli hørt.