Jeg spurte mamma om hun kunne la vaere å drikke til middag
For åtte år siden drakk Sølvi Staff-Poulsen fra Grimstad sin siste flaske vin. Da hadde datteren Line allerede fra hun var ni år bedt moren la vaere å drikke. Nå står moren frem med sin historie.
På bordet i den trivelige leiligheten står en blomstervase med åtte røde roser.
– De fikk jeg av en venninne i forbindelse med at det sist fredag var åtte år siden den store dagen, smiler Sølvi Staff-Poulsen.
Mens hun plukker bort et vissent blad i den vakre rosebuketten, skrur vi klokken tilbake til 24. februar 2009. En kvinne med en brun koffert går inn døren til Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling (ARA) ved Sørlandet sykehus. Kvelden før har hun drukket det som skulle vise seg å vaere hennes sin siste flaske med det som for de fleste av oss er blitt en selvfølgelig del av hverdagen. Men for andre er det blitt en forbannelse.
– Hadde jeg ikke gjort det jeg bestemte meg for da – og tatt grep om eget liv, kunne jeg vaert død i dag, sier hun alvorlig.
70.000 drikker en kvart liter daglig
I Norge dør mellom ett og to tusen mennesker av skader som skyldes alkohol hvert eneste år. Hvor mange som har utviklet sykdommen alkoholisme, finnes det ingen oversikt over. Dertil er mørketallene for store. Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet drikker imidlertid 70 000 nordmenn en alkoholmengde som tilsvarer en kvart liter brennevin om dagen.
– Selv om jeg var en av disse 70.000 nordmennene, tok det lang tid før jeg ville innrømme at jeg faktisk hadde utviklet en alkoholisme, sier Sølvi StaffPoulsen.
Skyggelagt grense
For Sølvi Staff -Poulsen skjedde overgangen til alkoholisme uten at hun selv merket det.
– Den grensen er så skyggelagt. Det begynte med et med et glass rødvin eller to på kvelden for å slappe av. Sånn gikk det veldig lenge, så ble det en flaske, så kom rødvinen på benken, og etter hvert gikk jeg over til brennevin.
Nå vet hun bedre. Derfor ønsker hun bevisstgjøre andre. Ikke gjennom en moraliserende pekefinger – det har hun ingen grunn til, men gjennom sin egen, dyrekjøpte historie.
Kjent fjes i hjembyen
Som for de fleste voksne nordmenn, var alkoholen alltid en del av Sølvi Staff-Poulsen sin hverdag.
I hjembyen Grimstad var hun et kjent fjes i mange sammenhenger, både i forhold til jobb og engasjement i lokalmiljøet. Hun har hatt flere jobber, blant annet ved Agderpostens davaerende Grimstadkontor som sekretaer og annonseselger. Også davaerende Handels og Sjøfartstidende og VG rakk hun en tur innom før hun flyttet til Sørlandet og Grimstad.
Fra hygge til mareritt
Når det i ulike jobbsammenhenger skulle spises en bedre middag, er det en kjent sak at øl- eller vinflasken gjerne følger med. Stort annerledes er det selvfølgelig ikke ved andre festlige anledninger. Både på jobb og privat. Og så er det denne berømmelige pappvinen da. Vinen som for flere og flere har erstattet kaffen …
– For meg var det ikke nødvendigvis representasjon i jobbsammenheng som utløste avhengigheten. Det begynt med at jeg slappet av med ett glass vin på kvelden og derfra eskalerte det. Dermed ble hygge til mareritt.
«Alle gode ting er tre, den fjerde følger gjerne med», heter det i den gamle reglen. Da selv ikke det fjerde og det femte glasset ga den effekten hun ønsket seg, ble spritflaska det neste skrittet. På en vei som førte bare ett sted: Nedover.
– Selv ikke på dette tidspunktet – da jeg begynte å fylle opp eggeglass med sprit, for å skjule at jeg drakk hvis noen kom på besøk, innså jeg at jeg hadde
utviklet en alkoholisme. Jeg mestret jo jobben og datteren min kom alltid ren og pen på skolen.
Selvbedrag
For å illustrere hvor langt selvbedraget hennes strakte seg, forteller Staff-Poulsen om en episode som skjedde på Polet like før jul. For at ingen skulle forstå at det var hun som skulle drikke de mange halvliterflaskene hun hadde kjøpt med ren vodka, pakket hun dem inn som julepresanger.
– Jeg trodde folk ville se på det som helt normalt at jeg pakket inn plastflasker med sprit som skulle legges under juletreet. Men jeg lurte jo bare meg selv og ingen andre. Det er lett å le av det i dag, smiler hun.
Verdens beste
På kaffekoppen som Sølvi Staff-Poulsen holder mellom hendene står det «Mamma, du er verdens beste». Mens mamma forteller om selvbedraget hun var i ferd med å rote seg inn i, følger datteren Line (24) med fra sofakroken i den andre delen av rommet. Selv om det ikke alltid har vaert slik, er 24-åringen i dag stolt av mamma`n sin og hva hun har klart å kjempe seg igjennom.
At ikke alt var som det skulle vaere, merket hun allerede i ni års-alderen. Likevel skulle det gå flere år før mamma tok innover seg den samme erkjennelsen.
– Jeg husker at jeg spurte mamma om hun kunne la vaere å drikke til middag, minnes hun.
Alltid halvfull og fin ...
Selv om vinflasken på middagsbordet forsvant, fortsatte drikkingen. Men nå i største hemmelighet. Trodde mamma. Da datteren flere år senere skulle beskrive hvordan hun gjennom barndommen hadde opplevd mamma`n sin, svarte 16-åringen fast og kontant:
– Mamma var alltid halvfull og fin … I dag ler mor og datter av dette treffende utsagnet. Men det har ikke alltid vaert slik. Nøkterne anslag fra Folkehelseinstituttet forteller at det i dag er minimum 90.000 norske barn som lever med minst én forelder som misbruker alkohol.
I flere år var 24-åringen – som i dag tar en bachelor som faglaerer i teater – en av disse 90.000 barna. Selv om mamma ikke skjønte det, hadde hun en datter som led sterkt under hennes stadig voksende alkoholmisbruk.
– Jeg visste det nok innerst inne. På dette tidspunktet var likevel avhengigheten og fornektelsen langt sterkere enn fornuften, filosoferer hun i dag.
– Når gikk det opp for deg at du slet med noe du ikke lenger behersket?
– Det gikk nok opp for meg gradvis. Men parallelt med denne gradvise erkjennelsen opplevde jeg også en skam som gjorde det enda vanskeligere å fortelle om det jeg slet med til andre. – Dette må du forklare naermere … – Med skammen kommer følelsen av å vaere helt alene om å ha det slik. Du er rett og slett ikke som alle andre. Er det noe som det virkelig er vanskelig å snakke om, så er det nettopp dette. At du føler deg så annerledes …
Det hele utviklet seg til et dobbeltliv. Sluttet hun bare å drikke ved ettiden på natten – og derfor ikke luktet sprit når hun kom på jobb om morgenen, gikk alt tilsynelatende normalt. Privat styrte Sølvi Staff-Poulsen langsomt med sikkert mot avgrunnen.
«La oss vaere dine rådgivere», står det skrevet over flere utstillingsvinduer et par kvartaler fra den koselige leiligheten der Sølvi Staff-Poulsen nå bor. Midt i Kristiansand sentrum, dit hun flyttet for noen år siden fra hjembyen Grimstad.
I dag synes Sølvi Staff-Poulsen det er litt rart at så få i hjembyen Grimstad ga henne noen gode råd i forhold til den alkoholismen hun på dette tidspunktet hadde utviklet.
– Noen forsøkte nok å si noe til meg om mitt alkoholbruk, men ble raskt avfeid med «snakk for deg sjael», sier hun.
«Snakk for deg sjael»
I dag skulle hun ønske at noen ikke hadde latt seg avspise med den kommentaren, og at hun selv hadde vaert mer mottakelig for råd
– Det er klart at noen må ha merket noe. Men folk ser vel bare det de vil se, filosoferer hun.
– Hvilket råd har du å gi til folk som opplever at en venn eller kollega er i ferd med å utvikle et alkoholproblem?
– Ta det opp med vedkommende, men på en skånsom måte. Bli ikke skremt selv om vedkommendes forsvar slår inn med beskjed om at «dette har du ikke noe med».
Til slutt var det sjefen hennes som sa klart ifra.
– Og det var til og med på en dag jeg ikke hadde drukket kvelden før, smiler hun.
Etter å ha smelt igjen døren til sitt eget kontor, begynte hun imidlertid å tenke. Over en erkjennelse hun innerst allerede hadde kommet frem til: I en alder av 47 år slet hun faktisk med et alkoholproblem.
Aha-opplevelse
– Et alkoholproblem …
Sølvi Staff-Poulsen gjentar ordet og smiler. På dette tidspunktet trodde hun fortsatt at det dreide seg om et problem og ikke en alkoholisme. Terapeuten hun gjennom bedriftens AKAN-opplegg var blitt henvist til, ved Agder HMS, visste imidlertid bedre. Deretter ble hun henvist til Ruspoliklinikken i Kristiansand, for så videre å bli henvist til Avdeling for Rus- og avhengighetsbehandling (ARA) ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand
Første gang hun var med i en selvhjelpsgruppe skjønte Sølvi Staff-Poulsen for første gang at hun ikke var den eneste som slet med slike problemer.
– For meg var det en stor aha-opplevelse. Der møtte jeg helt vanlige mennesker som slet med akkurat de samme tingene som jeg slet med, sier hun.
I ettertid ser hun at det også var en annen ting terapeutene klarte:
– De fikk meg til å tro at det var jeg selv som tok avgjørelsen om å legge meg inn for behandling. Og aere vaere de for det. Det er den viktigste investeringen jeg har gjort med mitt liv.
«Drakk litt for mye»
Erkjennelsen av at det hun oppfattet som et problem i realiteten var en alkoholisme, satt nemlig fortsatt langt inne.
– På dette tidspunktet var jeg fremdeles ikke Sølvi som var alkoholiker, men «Sølvi som drakk litt for mye». Jeg var altså ikke spesielt ydmyk. – Og slik fortsatte det…?
– Du kan trygt skrive at jeg temmelig fort ble jekka ned …
Til tross for at hun gruet seg sterkt før innleggelsen, gikk det mye bedre enn forventet.
– På avrusningen – som regnes som ganske tøft, likte jeg meg faktisk veldig godt. På dette tidspunktet var jeg forferdelig sliten etter at jeg i flere år hadde forsøkt å holde misbruket mitt skjult. I tillegg var også kroppen min fullstendig nedslitt av all alkoholen. Med så mange fine mennesker rundt meg, kunne jeg endelig få den hvilen jeg så sårt trengte.
– Godt å få ryddet opp litt
Så fulgte åtte uker med basisbehandling der terapi i grupper er en viktig del av opplegget. Ved at hun ble tvunget til å «vrenge sjaela», som hun selv beskriver det, kom også erkjennelsen av at det hun slet med faktisk ikke bare var et problem men en alvorlig sykdom: Alkoholisme.
– Det var godt å få ryddet litt opp i den tunge ryggsekken som jeg i så mange år hadde gått og båret på, sier hun i dag.
Når alle sier at Jeppe drikker – og ingen spør hvorfor, så er ikke svaret så opplagt som mange tror. Med den erfaringen som Sølvi Staff-Poulsen har i dag – etter å ha møtt mange mennesker i samme situasjon, er det ofte helt tilfeldig hvem som klarer seg og hvem som utvikler en
alkoholisme.
– Vi har alle opplevd ting som vi går og kjenner på, men for meg var det ikke noe spesielt jeg kan sette fingeren på som
«Det var godt å få ryddet litt opp i den tunge ryggsekken jeg i så mange år hadde gått og båret på»
førte til at jeg utviklet en alkoholisme, sier hun.
Forståelsesfull arbeidsgiver
Derfor mener hun det er så viktig at alle har et bevisst forhold til eget alkoholforbruk.
– Den siste som oppdager at en er i ferd med å utvikle en alkoholisme, kan ofte vaere en selv. Jeg tror det er mange – og da spesielt kvinner, som burde stille seg selv det spørsmålet som også jeg burde ha stilt meg selv: «Er det mulig for meg å sette bort kartongen med rødvin uten å kjenne på et sterkt ubehag..?».
– Og hvis svaret på dette spørsmålet er nei..?
– Da anbefaler jeg deg å diskutere saken med din fastlege. Vaer alltid aerlig. Enhver arbeidsplass skal også ha et AKAN-opplegg. I mitt tilfelle ble jeg møtt av en forståelsesfull arbeidsgiver som støttet meg hele tiden og sørget for at jobben min sto og ventet på meg etter endt behandling.
– Du beskriver mye skyld og skam. Opplevde du – til tross for det du selv følte, at noen virkelig slo hånden av deg?
– Det gjorde jeg virkelig ikke. I dag er jeg evig takknemlig for alle som sto last og brast rundt meg, venner, familie, kolleger – og ikke minst datteren min.
Fikk verktøykasse
Sørlandet sykehus har i dag et behandlingstilbud ut fra den såkalte «12-trinnsmodellen» av ca ett års varighet. De første 6 til 8 ukene er pasienten innlagt ved Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling (ARA) med påfølgende 11 måneder poliklinisk ettervern. Dette ifølge sykehusets hjemmesider.
– Jeg pleier å si at da jeg ble lagt inn for behandling, fikk jeg en verktøykasse. Under behandlingen fikk jeg verktøy og opplaering i bruken av disse. I selvhjelpsgruppene – der jeg fortsatt går, laerer jeg å vedlikeholde bruken av disse verktøyene. I dag sitter det i ryggraden.
Et verktøy som det var viktig å ha – i hvert fall i den første tiden, var den såkalte «konskvenslista».
– Da jeg virkelig var blitt bevisst hvordan drikkingen hadde påvirket forholdet til datteren min, arbeidsgiver og alle mine naermeste, skrev jeg alt dette ned på en liste som jeg har på nattbordet mitt. Skulle jeg noen gang få lyst til å drikke igjen, har jeg lovet meg selv at jeg i hvert fall først skal lese den lista før jeg begynner …
Alkoholiker åtte år etter
Selv om det nå er åtte år siden Sølvi Staff-Poulsen drakk sin siste dråpe med alkohol, karakteriserer hun fortsatt seg selv som en alkoholiker.
– Men jeg er en tørrlagt, lykkelig alkoholiker, smiler hun.
For – som hun selv beskriver det, er det mulig å leve et like godt liv uten alkohol.
– Jeg har det minst like gøy som da jeg drakk. Og så er det så godt å kjenne seg frisk. Hadde jeg ikke sluttet å drikke da jeg gjorde det, hadde jeg neppe levd i dag.
– Hvordan opplever du at omgivelsene reagerer når du sier at du ikke drikker?
– Det var først etter at jeg selv utviklet en alkoholisme – som betyr at jeg ganske enkelt ikke kan drikke, at jeg forsto hvor sterkt drikkepresset er her i landet. Det begynner gjerne med at sidemannen spør om ikke jeg også skal ha et glass med vin eller øl. Svarer jeg nei på dette spørsmålet, med den begrunnelsen at jeg heller foretrekker en Farris, gjentar likevel spørsmålet seg.
– Og da svarer du..?
– Da må jeg svare som sant er: Alkohol funker veldig dårlig for en alkis som meg …
«Idag er jeg evig takknemlig for alle som sto last og brast rundt meg, venner, familie, kolleger – og ikke minst datteren min»