Hvor lenge skal nazifamiliene svertes?
Takk til Kjell-Olav Masdalen og Agderposten for å trekke inn nazietterkommerne i sine artikler om moderne krigshistorie som sto i Agderposten den 4.1.18. Fordømmende krigshistorie går i dag utover barna, skriver de.
Utgangspunktet er en ny bok om «Aust-Agder under okkupasjonen» skrevet av Johan Christian Frøstrup og Bjørn Davidsen. Boken kom i fjor høst. Den er konvensjonell når det gjelder obligatorisk sverting og satanisering av nazistene. Masdalen skriver at gjerningsmennene med navns nevnelse settes i en moderne gapestokk. Deres spørsmålsstilling til sataniseringens funksjon er derfor høyst ukonvensjonell.
Det er veldig hyggelig at dette perspektivet kommer frem i en avis. All offentlig historieskrivning etter andre verdenskrig har hatt sverting av taperne som viktigste perspektiv, som oppdragende mål og mening.
Masdalen spør: Har forfatterne stilt seg i Guds sted? Altså : «Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» (2. Mosebok).
Historikere i dag er stort sett sekulaere humanister. I Vesten dominerer vitenskapelige lover i samfunnskunnskap. Gud er overtro. Men da er det ikke dumt for tidens politiske makthavere å kunne straffe med «guddommelig makt». Da behersker de borgernes sinn. Holocaust som moralsk oppildner opptrer i dag som religiøs makt. De som ikke legger seg flate for ondskapen fortalt av Holocaust-sentrene, er ikke mennesker. De er medskyldige. De er som verdens verste.
Etterkrigs fortellingene om andre verdenskrigs om kommer fra disse sentrene, skiller skarpt mellom de gode og de onde. Men er det vitenskapelig fortalt eller kvasireligiøst? Humanistenes djevler er ikke transcendente. De er immanente. Hvordan skulle humanistene ha klart politisk dominans i våre land uten bruk av kvasireligion?
Hvor lenge skal nazifamiliene svertes? Hvor lenge skal NS-barn baere historiens byrder? Altfor få naziunger taler den svart-hvite historiefortellingen imot. Jeg forstår dem godt. De er utmattet av sataniseringen som har pågått siden 1945. Men noe skjer når Agderposten slipper til kritikk av den offentlige sannheten og godheten, slik som artiklene til Masdalen.