Historiens ubehag
Ole Wilhelm Klüwer har i mange år vaert talsperson for etterkommere av landssvikdømte kvinner og menn i Norge.
Han og flere andre har med rette pekt på den urimelige byrden som barn, og til dels barnebarn, av landssvikdømte er blitt pålagt som følge av det deres foreldre eller besteforeldre sto for under okkupasjonstiden fra 1940 til 1945.
Det er mye man kan si om det rettslige oppgjøret som kom etter krigen. For en som er født nesten ti år etter krigens slutt, og som bare har lest seg til det man måtte vite om dette, er det lett å finne ting som er kritikkverdige: Omfanget av det er en slik ting; dommene som ble avsagt er en annen. Ikke minst gjelder det bruken av dødsstraff, der det etter hvert ble slik at mens de som fikk sine saker opp tidlig både ble dømt til døden og skutt, kunne de som fikk sin sak for retten forholdsvis sent, «slippe unna» med en fengselsdom. Dette belyses blant annet i Asbjørn Jaklins bok «De dødsdømte» fra 2011. Jeg anmeldte denne boka i Dagen da den kom ut, og anmeldelsen ligger fremdeles på min blogg (http://enstadmediabokomtaler.blogspot.no/2011/09/ de-ble-dmt-til-dden.html).
I Agderposten 15. januar melder Klüwer seg på i debatten rundt boka «Aust-Agder under okkupasjon», som kom ut høsten 2017. Debatten har oppstått fordi etterlatte av landssvikdømte austegder har reagert på utgivelsen og på omtalen av sine slektninger i boka.
Klüwers innlegg preges av sterke uttrykk som «gapestokk», «sverting» og «satanisering». Han gir også inntrykk av å tro at det fremdeles er «den svarthvite historiefortellingen» om krigen som fremdeles dominerer. Dette er kort og godt feil.
Historiefortellingen er etter hvert blitt meget nyansert, men den ville jo blitt helt absurd dersom den skulle fornekte fullstendig at det er en «riktig» og en «gal» side når et land okkuperes, mister sin frihet og blir fratatt sitt konstitusjonelle, politiske system. Man kan ha de edleste motiver for å stille seg i okkupantenes tjeneste, men det er altså det man gjør. Har man gjort et slikt valg, vil man, enten man vil eller ikke, bli en del av fortellingen om denne historiske epoken. Som etterlatt har man selvfølgelig ikke noe ansvar for det som skjedde for mer enn 70 år siden, og man kan ha forståelse for at det er ubehagelig, ja, smertefullt å bli minnet om dette.
Men samtidig står faktum fast: Det var nordmenn som opptrådte som angivere og torturister under krigen, og som bidro til at landsmenn og –kvinner ble drept. Å holde kunnskapen om dette ved like, er ikke å «sverte» noen, men å bidra til at en dyrekjøpt laerdom ikke blir glemt.