Å erkjenne sviket er nødvendig
Svikets faktum lar seg ikke kamuflere, å erkjenne sviket er nødvendig.
I bladet Hirdspeilet for november 1942, etter deportasjonen av de norske jødene, sto det å lese: «Et av Hirdens gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt.»
NS var det eneste av de europeiske partiet som Adolf Hitler tillot å danne regjering i et okkupert land. Dette skyldtes Quislings planer for Norge og den relativt store medlemsmassen NS hadde.
Quisling og NS administrerte utviklingen av Norge i retning av en SS-stat. Quisling tok initiativet til vervingen av norske soldater til SS. Det ble nesten fem tusen av disse Quislings politiske soldater. De ble satt til å rydde veien for innsatskommandoene som hadde til oppgave å drepe jøder og slaviske folkeslag. Målet var å utrydde 20 millioner i første omgang.
Da nr. 2 i SS-hierarkiet, Heydrich, kom til Norge i september 1941, tok det ei uke før det ble unntakstilstand, og Hansteen og Wickstrøm ble henrettet på dagen. I forståelse med NS ble det oppretta SS-domstoler i Norge. Resten av krigen blei det i snitt avsagt to dødsdommer pr uke. NS opprettet et statspoliti som fikk opplaering av tysk politi med erfaring fra innsatskommandoer på Østfronten. Overraskende mange SS-avdelinger var stasjonert i Norge.
NS hadde hirdplikt. Medlemmer av Hirden ble satt til fangevokterjobber i de såkalte serberleirene. I februar 1942 ble Norge nyordna i tråd med SS-ideene. Meningen var å gjennomnazifisere Norge, mot folks vilje. NS organiserte etter pålegg fra SS, Lebensbornhjem der norske kvinner kunne la seg befrukte av tyske soldater og føde framtidens generasjon under betryggende forhold.
Eirik Veum ga ut et trebindsverk der tre tusen «Nådeløse nordmenn» var navngitt. Det blei et svare oppstyr. Det ble også oppstyr fordi boka «AustAgder under okkupasjonen» navnga et hundretalls naziver- stinger fra Aust-Agder.
Disse fikk en dom, og sonet straffen. Men selv om forholdet til det norske samfunnet var oppgjort, betyr ikke det at historien skal sette en strek over handlingene deres. Deres angiveri og fangevoktertjeneste, SStjeneste og jakt etter jøder skal aldri glemmes.
Det var mange hundre NSmedlemmer i Aust-Agder. De fleste var heia-gjeng for de hundre verstingene. Og de godtok ukritisk alt fra Quisling og hans kommisariske statsråder, alt som sto skrevet i den NS-kontrollerte pressen. De hadde sine helter.
Ole W. Klüwer foregir å skrive om NS-etterkommernes lidelser. Men hans tekster er å ligne med et forsvar av NS.
For fem år siden skrev Bjørn Westlie og jeg en kronikk i Aftenposten. Konklusjonen var:
«Vi håper mange etterkommere etter NS-medlemmer, i likhet med oss, beklager våre foreldres og slektningers rolle som deltakere, støttespillere, eller medløpere i de overgrep som blant annet norske jøder ble utsatt for i nazismens navn. Av de mest groteske utslagene er norske SS-frivilliges deltagelse i og taushet om Øst-Europas Holocaust, den rolle nordmenn i Germanske SS, Quislings hird og Statspolitiet spilte i Norges Holocaust, og endelig NSmedlemmenes oppslutning om dette.»