Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
Husker dere de sju blinde søsken som drev gårdene Høgeli og Hestkleiv? Det har vaert skrevet flere historier om dem i Agderposten, men det aller første besøket gjorde Jørgen Aas i 1951.
«Veien» krøp opp en 150 meter stupbratt fjellside. Fra Skjeggedal måtte man ta veien om Høgeli. Det var forresten ikke riktig å snakke om vei i den forbindelse. Man måtte klatre opp den høye fjellsiden. Den var så bratt at det bare var såvidt mulig å komme dit opp med ski på bena. Man kunne heller ikke ta dem av, for da ville man synke i til livet i snøen. Og her kjørte folkene på Høgeli med hest!
Helt utrolig var det.
Tankene gikk til Anne Knutsdotter og plassen hennes, «der ingen kunne tru at nokon kunne bu».
Og her hadde de sju beboerne av Høgeli hatt sin skolevei i sju vintre, fram og tilbake hver dag, fire kilometer, og opp og ned den hengebratte åsen. Pjokker på åtte, ni og ti år. Et under at de har klart det!
Hele livet. Det var ikke bare det at de klarte det, men de klarte det så godt at at det ikke engang hadde tatt fra dem lysten til å flytte fra Høgeli. Her bodde de alle sju den gang. Neri, John, Gjermund, Eivind, Anne, Sålve og Kristi.
De startet som brukere, og i 1929 kjøpte de Høgeli av Usterud i Kristiansand som de drev den for, og som deres far hadde drevet for før dem.
Et par år etter krigen hadde de samlet en betydelig formue og satt som eiere av både Høgeli og nabogården Hestkleiv. To store gårder med tusener av mål skog, og flere hundre dyrkbar eller dyrket mark. Bare en eneste av de dyrkbare myrene var på 75 mål.
Blinde. Tre av søsknene på gården var blinde, og det gikk år mellom hver gang de var i bygda eller i byen. Bare hver gang de måtte til tannlegen eller doktor.
Det var ikke noe hinder at de hadde mistet synet. De var med på gårdsdriften, ja, til og med i skogsdriften. - Det nytter ikke å gi seg over, sa de.
Den gang hadde de 12-14 storfe på Høgeli og noen og tjue voksne sauer. De kjernet smør, avlet på saueslakt, produserte ull og drev skogen.
Om høsten drev de slaktesauene til Tovdal og slaktet dem. Smøret og ulla måtte de frakte den 12 km lange veien over heia, og her måtte de kjøre tilbake igjen gjødsla og såkorn og ellers det de trengte.
Hele dagen. Det tok 13 timer å kjøre med hestturreturHøgeli-Tovdal,ogdamåtte føret vaere bra.
Det måtte ikke vaere for mye snø. De startet tidlig om morgenen med en karbidlykt til å lyse seg vei gjennom skogen med, og var tilbake igjen etter det var mørkt om kvelden.
De kunne kjøre et par hundre kilo på lasset, og når de skulle ha over kunstgjødsla måtte de kjøre sju, åtte vendinger.
De drev ikke bare med skogen og jorda. De dyrket og stelte og til og med plantet en større frukthage der hvor ikke et menneske trodde det ville gå an å dyrke frukt.
Men finere epler fantes det ikke på Sørlandet,safolk.
Og skogen drev de, selv om snøen lå bådeenogtometerdyp.
Et slit. Da Agderposten var der i 1951 holdt de på på å kjøre ut gjødsel. De måtte grave seg to meter ned i snøen for å komme til bar mark der gjødselhaugene skulle ligge. Og det var i slutten av april måned!
Ved middagstider kom det en kraftig snøbyge, og hesten slet seg fram på truger med små lass.
Men det var nesten umulig å komme seg til skogs, så de benyttet tida til å gjøre litt hjemme.
På spørsmål om det ikke var ensomt på Høgeli, var svaret at det ikke akkurat var ensomt, men helst noe tungvint. Om bare veien kunne komme, om den bare kunne bli ferdig til Bjorvatn så ville det hjelpe.
Etter den beskrivelsen av den milelange strekningen og den stupbratte fjellsida de måtte passere før de kom seg ned, så var det et beskjedent ønske for folkene på Høgeli.
Men de måtte vente lenge på vei. Først i 1965 kunne man lese at Tovdal yter 10.000 kroner i tilskott til Høgeliveien. Veien skulle bygges som en kombinert gårds- og bilskogsvei, så nå måtte da veiønsket bli oppfylt.
Tjuveri på gården. Joda. De fikk vei, men dermed ble det også mer folksomt på Høgeli.
I 1988 var de bare to igjen av en søskenflokk på sju. Det var Kristi på 78 år og broren Sålve som var passert 80 år. Begge var blinde, men de klorte seg fast på den øde slektsgården, over en halv mil til naermeste nabo.
De hadde fått besøk, men dette besøket var ikke av de hyggelige. De hadde hatt innbrudd og et sted mellom 25. og 30.000 kroner var tatt fra dem.
De var dypt fortvilet, både over tapet av pengene, men også for den utryggheten som hadde lagt seg over hjemmet.
Begge var blinde, så de kunne ikke si noe om tyveriet annet enn at pengene var borte.
Kristi fortalte at hun var ute for å se til kuene ved 16-tiden, og da hun kom tilbake fant hun døra inn til soverommetåpent.
Ytterdøra var ikke låst, men det var soveromsdøra. Hun skjønte da at noe var galt, og fant fort ut at noen hadde tatt med seg skrinet som de hadde pengene i.
Sålve, som satt i gamlestua like ved,
var i tillegg til å vaere blind, også tunghørt, så han hadde ikke merke noe.
Jobbet som en kar. Kristi og Sålve hadde gjennom hele livet bodd og drevet gården Høgeli. Engene rundt gården lå i bratthellet. Helt innpå fjellet, flere hundre meter høyere oppe, hadde de tidligere jorder. Gjødselkjelken ble trukket oppover de bratte liene med egne krefter.
Kristi var den gang forlengst pensjonist, men hun jobbet som en kar og vel så det.
De hadde seks kyr på båsen, og det tok jo sin tid. Melkeleveringen fra den øde gården var vanskelig, derfor lagde hun smør i en elektrisk kinne. Hun hang i fra morgen til kveld, og ikke sjelden var hun ute klokken fire om morgenen for å grasse potetåkeren. Så gikk det slag i slag til langt på natt med all verdens gjøremål for den 78 år gamle blinde hederskvinnen.
Hun satt heller ikke uvirksom i de lange vinterkveldene. Nei, da strikket hun! Denne vinteren i 1988 hadde hun strikket en flott jakke, og sannelig hadde ikke tyvene fått med seg den også!