Javisst er det idealisme
Arbeiderpartiet vil ha et samfunn med like muligheter for alle. Hva får oss til å vaere politikere og kjempe for fellesskolen, en felles helse- og omsorgstjeneste, et felles kultur og aktivitetstilbud, gratisprinsippet, om det ikke er idealisme?
Vi som stemmer Arbeiderpartiet, ja hele venstresiden, vil alltid arbeide for å sikre de svakeste i samfunnet først.
I Agderpostens leder «Er det «de svakeste» som skal rammes først?» (tirsdag 23.01.18) fremgår at det bare er idealisme som gjør at byens ordfører, Robert Cornels Nordli, Ap, kritiserer regjeringens forslag til å kutte i eiendomsskatten. Agderposten leder synes å mene at det egentlig ikke burde vaere noe problem å miste ca 30 millioner kroner i tillegg til de 40 millioner kroner som H/FrP regjeringen allerede har kuttet rammeoverføringene med til neste år. I følge Agderpostens leder burde posisjonen klare å skjerme de svakeste og legge kuttene andre steder i kommunens drift. I tillegg må man jo omstille seg og effektivisere, må vite. At det er 70 millioner kroner som kan forsvinne fra et år til annet, problematiserer lederen ikke.
Denne lederen, hvis navn ikke er kjent, kan umulig ha gode kommunaløkonomiske kunnskaper. Utsagnet er faktisk så useriøst og så lite gjennomførbart at det er vanskelig å ta alvorlig. En svikt i kommunens inntekter på dette nivået vil måtte ramme de svakeste av våre innbyggere. De svakeste har større behov og etterspør mer tjenester enn dem som er ressurssterke, de har også det sterkeste behovet for gode tjenester. Konsekvensen av å ikke få det er også mest alvorlig for de svakeste fordi de ikke har samme evne til å kunne kom- pensere for et svakt tjenestetilbud, for eksempel ved å kjøpe private tjenester. Et annet kjennetegn ved de svakeste gruppene er et lite eller manglende privat nettverk som kan bidra støttende. Noen av dem har heller ikke ressurser til å si ifra. Noen er rett og slett for slitne. Det er derfor helt riktig av vår ordfører å påpeke konsekvensene av H/FrP-regjerningens politikk for de svakeste. Det er ikke idealisme, det er realisme.
H/FrP-regjeringen startet sitt
stille korstog mot en gradvis nedbygging av velferdsordningene våre i forrige 4 års-periode. Mange støtteordninger for svake grupper er fjernet. De fortsetter med sin usolidariske politikk i stillhet, en politikk som rammer hardt, de svakeste, de få. De som ikke har en sterk stemme verken i mediene eller i valg. Lokalpolitikerne til H og FrP har fått klar marsjordre fra moderpartiene om å skryte uhemmet av kommuneøkonomien i Arendal for på skjule dette faktum. Til og med friskmelde den. Vi kan ikke ha lest samme budsjettall! forteller meg er at Agderpostens ikke er enige med ordføreren fra Arbeiderpartiet. Det er nå på tide at Agderpostens flagger sitt politiske ståsted ett sted ganske langt ute på høyresiden. Det er en gjengs oppfatning på byen at Agderposten framelsker en svaert liberal høyreside og driver valgkamp for dem.
Parallelt med dette har Agderposten siste året fremelsket FrP gjennom en stortingsrepresentant som liker å hevde at hun jobber for folk flest. Når hun likevel støtter inntektskuttet for Arendal kommune reises ikke ett kritisk spørsmål fra Agderposten til at hun går først i køen etter mer penger til det ene tiltaket etter det andre innen drift og investeringer. Agderposten bør vaere kritiske til denne type dobbeltkommunikasjon hos populistiske politikere fordi de kjører en retorikk som ikke gagner innbyggerne. Politikken hun forfekter er ikke gjennomførbar. Det er på tide å stikke fingeren i jorda og innse at Arendal kommune er en relativt fattig kommune som trenger ekstra drahjelp men som taper stort på H/FrP (og nå V) regjerningens kommuneopplegg.
Innsparing av flere titals millioner kroner gjennom omstilling og innovasjon er ikke realistisk. Vår kommune er allerede blant Norges mest effektive på en rekke tjenester, som administrasjon, skole, omsorg og sosial. Kommunaldepartementets rangering etter effektivitet fra 2016 har satt Arendal på 10ende plass blant landets 429 kommuner. På godt norsk betyr det at vi allerede har kuttet til beinet. Det har våre innbyggere og våre ansatte fått merke i flere år allerede. Parallelt med dette sliter vår kommune med lave levekår, noe som egentlig burde bety at vi hadde en sterkere bemanning på flere tjenester nettopp for å kompensere for dette. Men det har vi ikke råd til.
Kommunens klart største utgiftspost er lønn til våre ansatte. Kanskje Agderpostens leder vil gjøre meg den tjeneste neste gang å spørre FrPs og Høyres fremste politikere hvor de ønsker å ta oppsigelsene, i skolen, på sykehjemmene, i hjemmetjenesten eller i administrasjonen. Dette er en realitet vi politikere vet vi kan møte i neste budsjettsak.