Psykiaterne bør også vaere litt ydmyke

Refererer fra nyhetene 17 april 2018:

«Det er åpenbart, når vi ser på de tiltakene vi har i dag, at de ikke reduserer antall selvmord. Det er tydelig at de ikke virker», sier presidenten i Norsk psykologiforening, Tor Levin Hofgaard.

Videre viser Hofgaard til havarikommisjonen for trafikkulykker som også burde gjelde for selvmord i psykiatrien. Dette er gode nyheter, og all aere til Tor Levin Hofgaard. Sinnslidelser er den største undergruppen for selvmord. Verken de psykiatriske institusjonene eller oppfølgingen utenfor sykehus er gode nok i dag. For en kronisk syk, er det uholdbart å måtte forholde seg til et utallig antall psykiatere, psykologer og annet helsepersonell gjennom et liv.

En skal vaere ydmyk for kunnskapen til en psykiater, men 1910 selvmord på 8 år i institusjon, eller mens dem har fått hjelp i psykisk helsevern. Da burde også psykiaterne vaere litt ydmyke.

De faerreste vet hva en sinnslidelse innebaerer. Det handler overhodet ikke bare om klassiske symptomer. Det handler om mennesket. Det handler om et mennesket som som oftest må finne egne overlevelses mekanismer for å håndtere det livet dem ikke ba om. Det handler om lengsler, smerte og skam. Igjen, det handler ikke bare om symptomer. Gjennom hvert symptom, dannes det en individuell grobunn for et følelses register ingen psykiatere eller psykolog noen gang fullt ut kan forstå.

Jeg personlig tror 0-visjonen for selvmord ligger veldig langt frem i tid. Men en personlig tanke er, at for å kunne imøtekomme pasienten på best mulig måte, må det mer stabilitet fra dag en. Ikke minst må også pasienten ha mer valgfrihet i en mer fungerende praksis enn i dag. Uten kjemi med en behandler, er det heller ingen behandling eller forutsetning for den dype forståelsen.