Sputnik har kasta røyken, solgt lastebilen og skaffet seg elsykkel
– Jeg ønsker meg ingen verdens ting i gave. Opplevelser har det vaert nok av. Ikke engang ei ny kjerring trenger jeg. Hva skulle jeg vel ha gjort uten Vivian?
Over dørene til Sputnikmuseet, rett under den digre, rødmalte raketten, henger det to kassegitarer. I den ene bor det et ekorn. Den andre huser for tiden en dompap med familie. De er visst monogame, småfuglene med oransjerødt bryst. Forholdet varer med andre ord i mer enn én sesong. Slik er det også med huseierne. Sputnik, eller Knut T. Storbukås som han egentlig heter, og kona Vivian. De har vaert sammen i gode og onde dager siden de sto til alters i Tørdal kirke for 47 år siden.
Mandag 7. april rundet den musikalske bestefaren med 23 plateutgivelser (minst) på samvittigheten 75 år. Han takker først og fremst fruen for at han stort sett har landet med begge beina trygt på asfalten.
Ser seg aldri tilbake
– Jeg tenker ikke noe over at jeg blir 75 år. For meg er det bare et tall. Spør heller Vivian om de greiene der.
Det går i høyt tempo på tunet i Bostrak, hjemme hos Vivian og Knut om dagen.
Vi må først innom det tidligere nevnte museet som hvert år besøkes av flere tusen turister. Det er vanskelig å si noe eksakt tall. Gjesteboka er riktignok tettskrevet, men ifølge administrasjonen (ekteparet Storbukås, journ.anm.) dreier det seg om langt flere i praksis. Det kommer etter sigende fortsatt busslaster med folk og fe som vil få med seg litt av all moroa artisten har stelt i stand gjennom et langt og innholdsrikt liv i rampelyset.
Før ekteparet bygde huset for snart førti år siden, var det visstnok her ulykkesfuglene i bygda spilte seg fra gård og grunn. På Pokerplassen. Før dompapen overtok.
– Ja, det var mye spill her. Brigg og poker. Det kom det nok ikke så mye godt ut av, forteller Knut, mens han traver av sted over gårdsplassen.
Alle har hørt om Sputnik. Mange elsker musikken og den karakteristiske stemmen hans. Kanskje aller helst på magnetisk tape som beveger seg mellom to spoler. De hverdagslige tekstene. Johanne som skal skilles. Hjertedører som går opp og igjen. Støvete landeveier. Ja, du vet. Livet.
Medfødt
Familiens musikalske gener har han blant annet fra oldefaren Ole Knatterud. Jernbanearbeideren kom fra Sel i Gudbrandsdalen, og slo seg helt tilfeldig ned i Drangedal. Han var ivrig med fela. Det er likevel moren Marie som sørget for at lille Knut for alvor oppdaget musikken som guttunge.
– Hun spilte og sang på bedehuset. Det var da jeg laerte de tre grepene mine, og de bruker jeg fortsatt den dag i dag. Det er Prøysen og meg vet du. Tre grep og tekster om livet.
Andre igjen synes artistens musikalske prestasjoner er sjanseløse. Det er slett ikke alle tilbakemeldingene som har vaert like hyggelige. Det bryr ikke countrystjernen fra Bostrak i Drangedal kommune seg noe større om.
– Jeg spiller den musikken jeg liker. Det er det mange som har satt pris på, og da velger jeg å fokusere på det. Jeg kan ikke bruke masse energi på folk som egentlig ikke vil høre på, sier han bestemt, og finner fram en bunke med fargerikt undertøy.