Kø for å komme inn i Hå
Håkon Gullvåg hadde aldri hørt om Lillesand Kunstforening og syntes det var skummelt å sende fra seg et sekstitalls bilder. Da han fikk se dem fylle veggene i Meta Hansen kulturhus, var han strålende fornøyd med å ha tatt sjansen.
– Dette må da vaere det perfekte stedet å tilbringe en midtsommeraften. I denne hagen, med denne utsikten. Og så sånn deilig skygge!
Håkon Gullvåg har akkurat tatt imot et hundretalls gratulasjoner, blomster og lovord, trykket hender, posert på bilder og signert bøker. Han har fornøyd konstatert at lillesanderne kom, og at de likte det de så. Så har han trukket ut i hagen, funnet seg et bord i skyggen og dumpet ned på en stol. Lettet.
– Fantastiske billeder, nikker en danske blidt til kunstneren.
– Men, om man så må sige, også en lille smule groteske. De er lidt skraemmende, ik? Gullvåg takker, nikker og smiler tilbake. – Jovisst er de skremmende. Livet er litt skremmende, sier han.
Portrettmaler
I stolen like overfor sitter Harald Stanghelle. En mangeårig bekjent av kunstneren, og for resten av oss en kjent avismann, samfunnsdebattør, og forfatter av boken «Siste forestilling – et møte mellom Wenche Foss og Håkon Gullvåg».
– Jeg kjente dem begge, og ble utpekt som mel-