Sørlandets uthavner ikke mer autentiske enn Kjuttaviga
Sørlandets uthavner er i ferd med å miste sin ekthet og er snart ikke er mer autentiske enn Kjuttaviga i Dyreparken. Gjennom de siste 40 årene har uthavnene vaert gjenstand for omfattende “bygningsrestaureringer” der opprinnelige dører, vinduer, panel og
Idag består fasadene i Sørlandets uthavner og kystbyer i hovedsak av bygningsdeler fra 1980- til 2000-tallet, slik at bebyggelsen har gått over fra å vise historisk ekthet til å fremstå som overrestaurerte fantasiprodukter. De vaerslitte inngangsportalene i klassisisme med preg av generasjoners bruk har blitt skiftet ut med moderne utgaver fra byggshopen. De gamle vinduene med sine ujevne glassruter er erstattet av vinduer med koblete sammenskrudde rammer, slette glassflater og kanskje utenpåliggende sprosser eller isolerglass. Gammelt håndhøvlet panel med århundrers malinglag er borte, og i stedet finner vi ny uhøvlet kledning. Mange av de gamle opprinnelig skjeve husene har også blitt rettet opp i lodd og vater. Uthavnene, som er ett av Sørlandskystens fremste symboler og sentrale i turistmarkedsføringen, har blitt ødelagt av en tilsynelatende meningsløs og unødvendig modernisering.
En rundtur i noen av Sørlandets uthavner i dag avslører at anslagsvis 80-90 prosent av bebyggelsen har blitt rammet av slike bygningsødeleggelser. Det er derved svaert få hus som nå står tilbake i intakt stand. Det kreves bevisste holdninger og kunnskaper hvis vi skal klare å bevare de gjenstående husene fra uheldige moderniseringer. Både kulturminnevernet, Fortidsminneforeningen og Riksantikvaren har informasjonsmateriell som gir god veiledning i hvordan gamle hus bør behandles. Kommunene bør styrkes med bygningsvernkompetanse, og lokale håndverkere må laeres opp i riktig bevaring. Bare slik kan vi ennå redde det lille som er tilbake av disse miljøene. Kaptein Sabeltann får heller holde seg i Dyreparken.