Tropesommeren skyldes naturlig variasjon
Den 8. august forklarer solforskeren Pål Brekke i et intervju at tropesommeren skyldes tilfeldige vaerhendelser og hvordan slike hendelser oppstår. Den 10. august angripes Brekke av forsker Rasmus Benestad som hevder Brekke driver med synsing, og at trope
Det er bør vaere helt åpenbart at tropesommeren skyldes tilfeldige vaerhendelser. Hete og tørke kommer og går. En eller to ganger hvert tiår er det en langvarig og alvorlig hetebølge på et av våre kontinenter. Juli 1757 i Europa sies å vaere den varmeste måned på 500 år, inntil 2003. I 1896 ble 1500 mennesker drept i den nordamerikanske hetebølgen. I England i 1911 varte varmebølgen i august og september. Det var langvarig hete og tørke i 1934 i USA, med 101 dager i Yuma med mer enn 38 grader.
Morgenbladet skrev den 24. august 1935: «I to måneder har en varmebølge ligget trykkende over London, bare avbrutt av én eneste dag regn. Temperaturen har satt nye rekorder. Verden over meldes det om meteorologiske fenomen av ukjent voldsomhet. Hetebølger over USA og Italia har kostet mange hundre mennesker livet.»
I 1935 hadde utslippene av karbondioksid vaert alt for små til å kunne påvirke klimaet merkbart. Like fullt ble det ekstremt varmt og tørt. Bruken av fossile energikilder kan heller ikke forklare breenes tilbakegang på den samme tiden. Begge deler er naturlig. Klimaet varierer alltid, det har aldri vaert stabilt.
De nevnte og andre hetebølger beviser at vår varme sommer ligger innenfor yttergrensene for naturlig variasjon. Dette bekrefter til og med Benestads sjef på Meteorologisk institutt, direktør Roar Skålen. Først når vi over en klimamessig relevant periode på 20 til 30 år i ettertid har kunnet observere en signifikant økt hyppighet av ekstrem hete og tørke, er det forsvarlig å hevde med tilstrekkelig grad av sannsynlighet at slike hendelser skyldes et endret klima. Alt vi ser av vaerfenomener, inklusive de sporadiske ekstreme somre, har vi sett tidligere.
Her passer det å sitere Klimapanelets hovedrapport fra 1990. “Så er det viktig å iaktta at de naturlige klimavariasjonene er betydelige og vil modulere alle fremtidige endringer forårsaket av menneskene.» Dette står i sterk kontrast til det som formidles til daglig av Benestad og andre, der naturlig klimavariasjon bagatelliseres, og hvor all klimaendring skal skyldes utslipp av CO2.
Benestad hevder at vi nå har kunnskaper nok til å forstå hva som styrer klodens klima og hvordan, og viser til klimamodellene som «er grundig testet». Men det er et faktum at klimamodellene feiler, for de har hittil ikke klart å forutsi fremtidig temperatur. Modellene viser en høyere temperaturtrend enn det vi faktisk måler. Dette vises med all ønskelig tydelighet av et sitat fra Klimapanelets synteserapport fra 2014: «For perioden fra 1998 til 2012, viser 111 av 114 tilgjengelige modellsimuleringer av klimaet en oppvarmingstrend som er større enn observasjonene». Dette betyr ganske enkelt at 97 prosent av klimamodellene feiler. Et ugjendrivelig faktum. Og den uavhengige forskeren professor John Christy fra University of Alabama har i en statlig amerikansk høring fremlagt empirisk bevis nettopp for at modellene feiler.