Livslang laering skal sikre velferdsstaten

Hagen-utvalget tar feil når de foreslår å gi hovedansvaret for kompetansepolitikken til regionene. Livslang laering for alle krever et nasjonalt løft.

Norge er i omstilling. Den norske velferdsstaten forutsetter en produktiv arbeidsstyrke og høy sysselsettingsgrad. Men utfordringene står i kø: Sysselsettingsgraden har falt de siste årene, og det er et økende misforhold mellom det arbeidsstyrken kan og det arbeidslivet trenger. Mens eldre generasjoner i Norge tidligere var høyere utdannet enn jevnaldrende i de fleste land, gjelder ikke det de yngre generasjonene.

Globalisering, automatisering, kunstig intelligens og krav til baerekraftig utvikling er noen av trendene som utfordrer arbeidstakere og virksomheter.

Arbeidsinnvandrere er overrepresentert i yrker med lave kompetansekrav. Flyktninger har betydelig lavere sysselsettingsgrad enn den øvrige befolkningen. Samtidig har innvandrerbefolkningen som helhet en høyere andel med høyere utdanning enn majoritetsbefolkningen i Norge. Innvandreres kompetanse er ikke godt nok utnyttet.

Som en del av regionreformen foreslår regjeringens ekspertutvalg, Hagen-utvalget, å redusere staten sitt grep om kompetansepolitikken og overføre ansvaret til regionalt folkevalgt nivå. Dette er ikke en god løsning gitt de utfordringene vi nå står overfor. Vi kan ikke satse på at skole, fagopplaering og høyskole og universitet alene klarer å utdanne og fornye arbeidsstokken. Arbeidslivet er helt sentralt. For dem som er utenfor arbeidslivet må livslang laering sikres gjennom en kombinert innsats fra utdanningssektoren, frivillighet, Nav og med aktiv bruk av arbeidslivet som opplaerings arena.

For å sikre livslange laeringsmuligheter for alle kreves en samlende kompetansepolitikk for utvikling, mobilisering og anvendelse av kompetanse i hele det norske samfunns- og arbeidslivet. Statlig styring av kompetansepolitikken er nødvendig for at befolkningen skal ha tilgang til likeverdige tjenester, uavhengig av hvor de bor i landet.

Siden arbeidslivet er grunnlaget for det meste av fortløpende kompetanseuvikling, må kompetansepolitikken utvikles i tett samarbeid med partene i arbeidslivet. Partssammensatt kompetansepolitisk samarbeid på fylkesnivå vil ikke kunne gi den samme bredden i utviklingsarbeidet som på nasjonalt nivå. Kompetansepolitikken skal saerlig utvikle arbeidslivet som laeringsarena. Hensynet til kvalitet, likeverdige tilbud og effektivitet i kompetansepolitikken tilsier et sterkt nasjonalt grep om kompetansepolitikken.

Kompetansepolitikken er et felt i utvikling og vekst. Regjeringens politiske plattform, Jeløya-erklaeringen, varsler en rekke nye tiltak som skal bidra til at vi laerer hele livet. Blant annet er det varslet en kompetansereform, og det skal prøves ut nye tiltak som skal stimulere til økt deltakelse og bedre tilbud av etter- og videreutdanning.

Enkelt sagt foreslår Hagen-utvalget å gi fylkeskommunene ansvar for politikkområdene og virkemidlene som skal løse de nasjonale utfordringene vi står overfor for å fornye og styrke laeringen gjennom hele livet. Det er vanskelig å se hvordan god regioninnsats kan drives uten nasjonal innsats. Det er selvsagt ikke bare staten som skal drive med kompetansepolitikk, men ambisjonene og rammene må utvikles og settes nasjonalt.

I tida som kommer må kommunene, de nye regionene og staten spille enda bedre på lag med arbeidslivets parter og med frivilligheten. Samtidig må hver og en av oss yte enda litt mer for å nå målet om at enda flere laerer enda mer og får muligheten til å bruke sin kompetanse i vårt framtidige arbeidsliv.

Nå er ikke tiden for å diskutere forvaltningsmessig fordeling av oppgaver. Nå er tiden for å gyve løs på en av våre store nasjonale utfordringer; å sikre at hele befolkningen får tilbud om livslang laering.

(Innlegget er noe forkortet. Red.)