Landet bortenfor
Minner fra en svunnen tid
Noen ganger så hendte det at jeg jeg ikke tok turen «ront elva». Men til landet bortenfor, nedover Tromøysund. I min lille 11 fots jolle som het «Lille Trøste».
Tromøysund var liksom landet bortenfor. Og i landet bortenfor hadde jeg som regel Neil Diamond i øra.
Ut Galtesund rulet Stein Ingebrigtsen. Inn i elva dominerte Inger Lise Rypdal. Men i landet bortenfor gikk det i engelsk språklig musikk.
Det var saerlig når jeg passerte brua at jeg var bortenfor, inne i den koselige viken, som jeg ikke aner hva heter for noe. Jeg gikk i land en gang for å gjøre mitt fornødne, men man gjør ikke sitt fornødne der måkene vokter sine små, det gjør man bare ikke. Men det var ingen som opplyste meg om det, eller jo, det vil si, måkene opplyste meg etterhvert om det. Jeg løp tilbake til jolla med buksen nede på halv tolv – som om jeg hadde blitt tatt på fersken i ett eller annet, man ikke vil bli tatt i fersken på.
Ellers gikk jeg aldri i land, jeg bare subba rundt i landet bortenfor.
Merdø.
Men det er i Galtesund og elva jeg har minnene, saerlig i Galtesund og inn i Hovekilen og Merdø ikke minst.
I land på Merdø måtte vi gå heeelt til den andre siden for å kjøpe is.
Hvorfor kunne vi ikke like godt vaert på den andre siden hele tiden, så hadde vi sluppet og gå til den andre siden?
Jeg var på Merdø nylig, ikke mye har endret seg der, ikke mye KAN endre seg, hva natur angår, i alle fall ikke ennå. Iskremkiosken ligger vel på den samme plassen, selv om «Split» og «Kjempe-Yes» er byttet ut med….vin?
Men toalett fasilitetene! DE er det samme». De har, bokstavelig talt, ikke endret seg en dr…. Den må vaere veldig verneverdig det toalettet. Fra hollenderens tid eller der omkring, for noen annen forklaring kan jeg jaggu ikke finne på at den fremdeles står der. Fin og brun når du går inn, grønn og sjuk når du kommer ut. DEN perlen av en øy også greia der da!
Torungen.
En tur til Store Torungen er en gave. T.o.m. toalett fasilitetene gir jeg 6 i terningkast. Knut Mørland forteller historien om Torungen og en bli aldri lei av å høre.
Når jeg var mindre enn historien jeg forteller her, hendte det at vi dro til båtsenteret, rett nedenfor Kuviga. Vi ville ha «Yamaha»klistremerker som vi kunne ha på jolla. Det hadde de ikke, men de hadde «Mariner». Det er akkurat samme motoren sa de…..samma meg her og samma meg der! Det skulle stå Yamaha på min lille jolle!
Onkel`n og jeg var på båttur i sommer, det
Kall denne jorda vi har gitt deg. Englemark et himmelsk land. La denne elva som bruser i vår natur. Danse som før gjennom villmark og dyr og ur Evert Taube/Hartvig Kiran
var så koselig og det er lenge, lenge siden vi har vaert på båttur sammen. Han skysset gruppeledere i Canal Street ned til Hove, så det var ikke bare han og jeg, onkel`n og jeg, onkel`n og jeg. Onkel`n er født i 1937 og han er fremdeles en sjøens mann, hei fadderuttan. Jeg er født i 1962 og VAR en sjøens kvinne, ikke fullt så faderuttan. Jeg var ikke redd for noen ting hva angikk hoppe ombord eller i land fra en båt. Onkel`n tør alt det der ennå han. Jeg engster meg for glatta når skal jeg gå om bord i Kolbjørn. Men det synes jeg alle bør gjøre, onkel`n også, men nå tror jeg ikke han tar Kolbjørn så altfor mye.
Det var best å vaere ute i båt når det var sterk vind, ikke regn, men vind, slik at «sjøen sto hvit» eller hva det nå er, det uttrykket dere bruker. «Han går hvit» er det vel. Faren min holdt på å le seg i hjel av det uttrykket.
Jeg led ikke i sol heller, men jeg levde i vind.
I følge onkel`n så var pappa flink på sjøen, jeg tror ikke at han juger, jeg bare nekter å tro at det kan vaere sant.
Han og broren min er vel de siste jeg kan tenke meg som noen hei fadderuttan gutter hva sjøen angår. Mamma var nok glad i sjøen. Mamma hadde blomstrete kjole.
Nå er mamma, pappa og Stein døde, men jeg er igjen og skal erobre ennå noen år, det er i alle fall min intensjon, så får vi se om noen andre har andre intensjoner, dårlig gjort synes jeg. En skulle få bestemme sånne ting sjael.
Blomstrete kjoler er veldig på moten i år.
Jeg var i et selskap i sommer og følte meg som en spurv i tranedans, eller veps i en sommer eng er vel rettere å si. Jeg var vel den eneste som ikke hadde kjole med blomster på, men jeg var så hvit og fin som den reneste brud og vi trenger det også i en blomstereng – en brud.
Vi hadde ingen blomstereng på Guldsmedengen, men vi hadde en fin hage.
Veranda på Guldsmedengen.
Når mamma arvet huset etter sine foreldre i 1974, fikk hun bygd veranda på baksiden av huset. Det var vel ikke akkurat samme året hun gjorde det, men sånn litt etterpå. Etter de fjernet Finatankene og Finabåten. Tankene sperret hele utsikten, men båten var ikke i veien. Båten jeg finkjemmet for og finne spor etter krigen. Jeg var ihuga opptatt av og finne spor etter krigen. Den andre altså, verdenskrigen.
Etter hvert fikk hun satt opp netting gjerde ned mot koltomta, det var det Olaf Svenkesen som gjorde, eller «besten» som han ble kalt. Ikke av meg, men av sine barnebarn. Men hvem som satt opp verandaen husker jeg ikke.
Fin ble den i alle fall, veranden. Nå er det broren til mamma som sitter på verandaen, som da altså er onkel`n Alf. Alf er født i det huset, så ringen vil bli sluttet for han, med mindre han har tenkt å fløtte på seg, men det tror jeg ikke han har tenkt på.
Huset er bygd i 1864 tror jeg det var. Det var ment for arbeidere på sagbruket.
Når mamma arvet det, var det ingen kjeller, bare en haug med stein. Huset stod på en steinhaug rett og slett.
Hun fikk sprengt hele sulamitten bort, altså, ikke hun, men noen, kanskje onkel`n? Eller roter jeg nå, var det bestefaren min som fikk sprengt sulamitten? Da fikk vi plutselig mange rom i kjelleren.
Jeg var vettskremt for hvert eneste rom, der følte jeg absolutt ingen behov for å lete etter spor fra krigen.
Når jeg skulle inn med bensinkannen etter endt båttur, sparket jeg opp døren og mer eller mindre paelma tanken inn i kjelleren.
Det var sikkert mye spennende inn i de innerste rommene, men den spenningen klarte jeg ikke.
Men nå husker jeg ikke hvem som sprengte, så det blir litt mye sprengingsvas her nå, men frykten, den var reell.
Vi hadde epletre, vi hadde rabarbrabusker, vi hadde masse markjordbaer i haven. Jeg tror vi hadde paeretre, men jeg skal ikke forbanne meg på det.
Midt i haven så stod det en «tut» og i den tuten ble det helt parafin. Jeg var ganske gammel før jeg skjønte hva den «tuten» gjorde der, 40 kanskje?
Men jeg snublet ofte i tuten, så jeg trodde vel i en lengre periode at det var det den var der for, at jeg skulle snuble i den.
Skilpadde til besvaer.
I huset overfor oss bodde William og Marie Andersen. De var foreldre til en annen onkel, Kåre.
William var maler og spilte fiolin og de hadde skilpadde. Den skilpadda var visst en haugetall av år og jeg var livredd for den, jeg trodde ikke den skulle gjøre meg noe, men jeg synes den var så j……..ekkel. Så når jeg ville inn til Marie og få brødskive med sukker på, måtte jeg først høre om skilpadda var hjemme. Ofte lusket den rundt i haven og da kunne jeg luske meg inn i huset.
Jeg sang ofte for William og Marie. Grand Prix-sanger fra 60-tallet. Jeg satt i trappa eller stod på en stabbestein og gaulet for full musikk. Dette var før mamma arvet huset. Så det var vel tryggest å gå ned til mine besteforeldres hus igjen, som var fri for skilpadder.
Før vi fikk dette huset, bodde vi mye hos onkel`n. Han og familien dro på båttur i 2-3 uker av gangen, så vi hadde hele huset på Gamle Sandvig vei 8 for oss selv. For meg var det en villa, nesten et slott. Så stort, så mange steder å leke på. Han hadde en «holle» i haven. Jeg hørte bare «holle», så jeg vet nesten ikke hvordan det skal oversettes til østlandsk, det må jo bli «høl». Men det var jo ikke noe høl, det var en koselig «holle». Dialekt forvirring altså!
Nå husker jeg det! Det var bestefaren min som sprengte bort steina i kjeller`n. Puh, godt å ha det ting på det rene.
Mormoren min hadde veggtil-vegg teppe – på kjøkkenet!
Jeg tror ikke jeg tar var for hardt i, når jeg sier at det var noe av det aller første mamma fjernet.
Jeg kjente egentlig ikke besteforeldrene mine, jeg traff dem hver sommer, men de første årene av mitt liv husker jeg ingen ting av. De årene jeg begynner å huske ble tiden for kort og de forsvant før jeg rakk å bli noe videre kjent med dem. Men det er små detaljer som dukker opp. Stjerneskudd en nyttårskveld, ro-turer, fisk.
Bestefars historie.
Jeg tror han tygget skrå, bestefaren min. Han hadde seilt på alle hav i begge verdenskriger. Han ble torpedert i 1915 med «M/S Castor»» av Lillesand.
Minen var lagt ut av britene, besetningen ble reddet av en tysk torpedobåt.
Hjemreise til Norge med skipet «M/S Astrea» 11.12.45.
Død januar 1974 og mottok krigsmedaljen februar 1981.
Åtte år etter sin død! 36 år etter hjemkomsten fikk han endelig annerkjennelse og «tilgodehavende penger» fra Northraship. Anton Arnesen var hans navn.
Og her sitter barnebarnet som synes det var på grensen til barnemishandling og gå med avisen når jeg var 13…
Jeg kjente`n ikke saerlig, men jeg kjenner veldig mye te`n.
Barnebarnet (les: meg) har bodd i Arendal i 22 år nå – fast liksom, før var jeg bare innom hver sommer. Nå er jeg innom hele tiden og isaer om sommeren, kjemper innom hver strand og restaurant.
Min bestefar var stuert, han jobbet i byssa.
Barnebarnet er ikke stuert, og kjenner en enorm lettelse hver gang røykvarselen IKKE går når hun lager mat. På den annen side, jeg får testet den ut sånn annen hver dag, det siste halve året har jeg spist veldig mye ute.
Pus flakser til alle kanter når røyk varselen uler.
Jeg flakser litt jeg og. God middag – gleder meg til får-i-kål.