Sensuren strammer grepet, men ingen kontroversielle må nektes en talerstol
Avisen hadde den 20. september en uhyre viktig lederartikkel som dreide seg om begrensning av ytringsfriheten. Demokratenes Vidar Kleppe, Resetredaktør Helge Lurås og jeg var nevnt som kontroversielle og mulige kandidater for utestengelse.
Dette er ingen god idé, fordi viktige politiske spørsmål som mange er opptatt av, må debatteres åpent så publikum får best mulig innsikt i alle deler av en problemstilling. Gjennom historien har vi laert at kontroversielle ofte har rett.
MDG-politikeren Eivind Traedal vil ha sensur, spesielt i klimasaken. MDG formidler elementer fra den politiske klimakonsensus blandet med ideologi og politisk agenda. Da er det lite objektivitet tilbake. Men Traedal må likevel ikke nektes spalteplass.
Selv skriver jeg om klimaet og mitt stoff anses kontroversielt fordi det bryter med den offisielle politiske klimakonsensus, befestet gjennom sensur og gruppepress i mange land og på alle nivåer. Jeg skriver fordi mye av den politiske konsensus er feilaktig og fordi de foreslåtte klimatiltak koster verdenssamfunnet enorme summer samtidig som de er uten målbar virkning.
Grunnlaget for mitt forfatterskap er strengt vitenskapelig, jeg bruker fakta fra en overveldende naturlig klimahistorikk, resultater fra ledende uavhengige klimaforskere og egne analyser. Budskapet fra MDG er derimot rotfestet i Klimapanelets datamaskingenererte klimascenarier som beviselig feiler.
NRK og de største riksdekkende avisene utøver streng sensur. I en avis har jeg opplevd at debattredaktøren krever at en innsender skulle endre korrekte opplysninger til noe som stemmer med konsensusoppfatningen.
En fransk TV-meteorolog ble sparket fordi han uttalte tvil om at klimaendringene var menneskeskapte. To profes- sorer i Australia har blitt avskjediget på grunn av sitt klimasyn. En instituttleder ved Universitetet i Stavanger ble oppsagt av samme grunn.
Concerned Scientists Norway er også tilhengere av sensur. De har forsøkt, heldigvis forgjeves, å stoppe klimaforelesninger som dem jeg har holdt på Universitetet i Oslo. Etter at jeg holdt min avskjedsforelesning om klimavitenskapen på Universitetet i Agder i 2015 ble jeg i Fevennen grovt diskreditert av den davaerende universitetsledelsen. Nåvaerende rektor Reichert er derimot tilhenger av talefrihet.
I de største politiske partier i Norge og blant fysikerne og kjemikerne på universitetene finnes en rekke klimaskeptikere. Disse er imidlertid skap-skeptikere, tvunget til taushet av partipisken eller frykt for representalier fra arbeidsgiveren eller for dem som vurderer deres søknader om prosjektfinansiering. Uavhengige og klimakritiske forskere sensureres overalt. Sveriges mest kjente klimaforsker professor Lennart Bengtsson sluttet seg i 2014 til GWPF, en organisasjon som ettergår Klimapanelets rapporter på en kritisk måte. Til tross for sin betydelige vitenskapelige status ble Bengtsson en paria over natten. Han ble utsatt for en omfattende og brutal hetskampanje fra kolleger og aktivister og måtte trekke seg fra GWPF. Han fikk heller ikke antatt en vitenskapelig artikkel han ville publisere. Flere eksempler er kjent der klimaforskere i konsensusnettverkene presser redaktørene til å gå av når deres tidsskrifter har publisert kritiske artikler.
En varsler la i 2009 ut på nettet mer enn tusen avslørende eposter mellom fremtredende klimaforskere. Blant annet skriver Phil Jones, direktør i Climate Research Unit i England: «Jeg kan ikke forestille meg noen av disse artiklene i den neste rapporten fra IPCC. Kevin og jeg vil holde dem utenfor på en eller annen måte, selv om vi må redefinere hva den fagfellevurderte litteraturen skal vaere».
Vi får også se at Jones og andre pynter på sine data. Jones skrev 16. november 1999: «Jeg har nettopp gjort ferdig Mike’s triks med å legge inn virkelige temperaturer over de siste 20 år og fra 1961 i Keith’s (data) for å gjemme nedgangen (i temperaturen)».
Det er nå bortimot umulig, selv for høyt meritterte klimaforskere, å få publisert kritiske artikler i de ledende tidsskriftene. Derfor publiseres stadig mer på internett, i såkalte «røvertidsskrifter» eller i bøker. En del god forskning publiseres i slike kanaler, samtidig som meningsmotstanderne hevder at dette er «elendig forskning» eller «fake news».
Saerlig alvorlig er det at sensuren nå har gjort sitt inntog hos Google og Twitter. En forsker har gjort systematiske forsøk med klimakritisk stoff på disse plattformene og mye har blitt sensurert. Og meteorologen Anthony Watts, som driver verdens viktigste kritiske klimavitenskapelige nettsted «Watts Up With That», med mer enn 350 millioner visninger, forteller hvordan Google nå aktivt undertrykker klimaskeptikere, blant annet på hans eget nettsted. Det finnes mye god klimakritisk forskning. Men publikum får aldri kunnskap om denne.
Det finnes imidlertid noen få glitrende lyspunkter. Agderposten og Fevennen publiserer klimakritisk stoff, og jeg har rapportert til Fritt Ord om dette.