Krystallklare laguner med turkis vann den ene dagen. Nordavind og fem meter høye kryssbølger den neste.
Det var ikke da hun og makker Sten satt på toppen av en fem meter høy kryssbølge, at Elin Ellingsvik Vegerstøl (23) lurte på hva hun egentlig holdt på med.
Elin Ellingsvik Vegerstøl (23) fra Gjerstad brukte fire måneder på å tråkke seg fra Nordkapp til Hvaler i kajakk sammen med en 27 år eldre jaktkamerat.
Akkurat da hadde hun nok med å holde seg fast. Å falle ut av kajakken der, kunne vaert fatalt. I frådende vannmasser og stiv kuling langt til havs. Selv i den gule overlevelsesdrakta.
Men det var dager på den 17 uker lange kajakk-ekspedisjonen at hun stilte seg spørsmålet:
«Hva er det egentlig du holder på med?!» Nå, når hun har fått det ville eventyret litt på avstand, vet jenta fra Gjerstad svaret. For selv om hun, etter å ha gått noen runder med seg selv, fant meningen med å vaere på storhavet i en liten farkost, så kjente hun på savnet. Savnet av hverdag og alt vi tar for gitt.
Et vilt forslag
En høstdag omtrent på denne tida i fjor, ringte telefonen til anleggsgartnerlaering Elin Ellingsvik Vegerstøl.
Mannen i den andre enden kjente hun fra jaktmiljøet, men nå hadde han noe annet vilt i tankene.
– Han spurte om jeg ville bli med å seile i en seilkjakakk fra Nordkapp til Halden. Jeg måtte tenke meg om, sier Elin.
For de fleste av oss ville avgjørelsen vaert rask å ta. Svaret hadde gitt seg selv: «Er du gal?»
Men 23-åringen fra Gjerstad har alltid likt å bevege seg utendørs og utfordre seg selv. Hun har vaert i Forsvaret, har jobbet mye som avløser og på Vegårshei Ski- og Aktivitetssenter, og i fjor sommer gikk hun og tre venninner Hardangervidda på tvers. Det var en fin tur. Men svaret på spørsmålet fra jaktkameraten brukte hun litt tid på å finne.
– Jeg tenkte i tre dager. Så ringte jeg og sa: «Jeg blir med!»
Liten farkost i store farvann Mannen som spurte er 27 år eldre og heter Sten Ihlebakke. Han var i mange år aksjemegler i Oslo, men et personlig tap fikk ham til å skifte ut dressen med turklaer for å skape naturopplevelser for folk gjennom firmaet Helt Vilt.
Ihlebakke importerer også de spesielle trimaran-kajakkene, med seil og utleggere som en katamaran. Det var denne kajakktypen han ville teste, og ikke bare på en liten tur, heller.
Han ville bli den første som seilte hele norskekysten i en seilkajakk fra Nordkapp til Halden. Og han trengte en makker. Han kunne ikke tenke seg noen som passet bedre enn Elin.
– Jeg nølte med å si ja, for det er jo snakk om en liten farkost i store farvann. Og det er ikke «bare bare» å ta seg 17 uker fri. Dessuten skulle jeg ta fagprøven akkurat på den tida han planla å starte turen, sier Elin. Men når hun har bestemt seg for noe, blir det gjerne sånn. Elin fikk fremskyndet fagprøven med én uke. Avsluttet skolegangen fredag og dro av gårde mandag.
Det ble ikke tid til å prøve kajakken så mye i forkant, og heller ikke til å trene seg opp, men hun besto fagprøven med glans. 23. april reiste Elin opp til Sten hvor de hadde noen dager med trening på Hvaler før de reiste nordover den 27. april.
Selv om Elin er ei jente fra innlandet, har hun mye erfaring fra sjølivet. Bare 5 dager gammel var hun ute i båt for første gang.
Likevel; du kan vanskelig forberede deg på sju meter høye bølger 2 mil fra land.
To måneder i vind og regn
Den spesielle kajakktypen er ekstra stabil fordi den er bygget etter katamaranprinsippet. Utliggerne gir ikke plass til padleårer, og derfor drives den fremover av at de to om bord tråkker på et pedalsystem, og har vind i seilene.
Sten hadde testet kajakken fra Kristiansand til Hvaler året før. For Elin ble det «learning by doing», som hun sier. Og mens vi andre tørket svetten, spiste vannmelon og hoppa fra svabergene, satt Elin og Sten i overlevingsdrakter og frøs.
1. mai la de ut fra Nordkapp i den gule farkosten, med like signalgule tørrdrakter.
– Den første dagen tråkket vi fire mil. Da var jeg helt ødelagt, forteller Elin og smiler.
I starten fikk hun i seg for lite mat og raste ned i vekt. Å tråkke seg framover i bølgene åtte-ti timer krever mye energi. Den lengste dagsetappen var
på ni mil. Den lengste «arbeidsdagen» varte 17 timer.
«Paradis» og helvetesdag
– Den dagen gikk vi fra Sørøya til Arnøya. Det var blikkstille, bare tråkking, ingen hjelp fra seilet og ingen plass å gå i land, forteller hun.
Det var paradisaktige Stjerneøya. Krystallklare laguner med turkist vann. Tidlige morgener med utstikt fra teltåpningen mot vanvittig vakre fjell. Men hva var verst?
– Verst var det nok ved Oksvoll i Trøndelag. Vi hadde regn og motvind, og i tillegg tråkka vi i motstrøm. Vi brukte åtte timer på to mil. Underveis den dagen spurte jeg meg selv et par ganger: «Hva er det du driver med, egentlig?!» Men jeg kom til at det var dette jeg ville. Jeg ville fullføre turen vår.
Hun bet tennene sammen. For hun frøs mye, selv med tre lag ull under tørrdrakta, men kroppen venner seg, og etter hvert holdt det med ett lag.
– Første juli, to måneder etter at vi startet, hadde vi den første varme dagen, forteller hun.