Minner fra Pollen og Aren
Som femåring tok han ansvar for både onkelen som tok en pils og mora som ble sjøsyk.
Inge Harsten har her skrevet noen minner der jernbaneentusiasmen og Pollen står sentralt:
Nils Kjaer skriver et sted at det er sidesporene og omveiene som beriker våre liv.
Selv har jeg, som et direkte resultat av jernbanepolitikken på Agder, eller rettere sagt: Den totale mangel hva gjelder jernbanepolitikk på Agder, gjort Arendalsbanen, sidesporet fra Nelaug, til en slik berikelse i mitt liv.
Fast fiskesuppe
Nå, da driften av både Sørlandsbanen og Arendalsbanen skal overtas av et engelsk selskap, og en forutsetning for dette selskaps vinnende anbud var at antallet passasjerer på disse baner skulle økes drastisk, må det vaere tillatt å påpeke at én måte å få dette til på vil vaere å etablere et matebusstilbud, ett som fungerer.
Noe slikt finnes ikke i dag. Så for en jernbaneentusiast er å reise via Arendal eneste måte å forflytte seg på, når målet for reisen er Risør.
Buss nummer 150 fra kulturhuset, med sine omtrent 100 annonserte holdeplasser, blir dermed turens siste del. Slik den kremede fiskesuppen i kafeen på samme kulturhus, blir et fast lunsjinnslag under hjemreisen, før vandringen gjennom tunnelen til stasjonen og til 14:08-avgangen til Nelaug.
Tog til Sør-Europa
Det finnes naturligvis raskere måter å komme til Risør på, når en, som jeg, bor i Fredrikstad.
Men pensjonistlivet rommer mye tid, tid som kan benyttes til interessante ting, slikt som jernbanereiser.
Selv tar jeg toget til Siracusa når jeg skal feriere på Sicilia, dette tar tre døgn fra Fredrikstad. Så å kalle meg jernbaneentusiast er sikkert en underdrivelse.
Denne entusiasmen, omveien og sidesporet førte meg til Arendal onsdag 10. oktober.
Spesielt trange overganger er det ikke mellom Arendalsbanen og Risør-bussen, så jeg spaserte omveien om Pollen, på min vei til kulturhuset.
Indremisjonen
Pollen er helt sentral i ett av de første minner i mitt liv, det må nå vaere omtrent sytti år siden én av mine onkler tok meg med på kafé på Langbrygga.
Jeg kommer fra en familie av bedehusbyggere, der mors familie var blant de iherdige.
Dette er en kultur jeg på ingen måte ønsker å skrive om som mindreverdig.
Jeg har vaert på en del minnestunder på bedehuset på Eydehavn, etter begravelser, og hver gang følt at den omsorg og det fellesskap som der vises, er overbevisende argumenter for å gå inn i indremisjonen, jo før, jo heller.
Samme familie var også blant de mest iherdige avholdsfolkene, med min fars familie som en god nummer to. I én av Gabriel Scotts fortellinger smuglet hovedpersonen så mye at fylket druknet i alkohol, men det var alltid noen avholdsfolk igjen, mine foreldre og min familie hørte så absolutt til blant disse.
Trygg oppvekst
Dette var en god oppvekst. Mine foreldre representerte en uforanderlig og god trygghet dag etter dag, personlighetsforandringer, forbundet med festliv og alkoholkonsum, var det selvsagt ingen tegn til.
Samtidig fikk jeg en grundig opplaering i alkoholens forbannelse, og laerte at slikt skulle en skygge unna, uansett hva det dreide seg om av drikkevarer. For mor var pils, vin, vodka og whisky det samme, slikt gikk ut på ett.
Havnet på kafé med øl
Men altså: Pollen. En gang da jeg var fem år gammel, det må ha vaert i 1948 eller -49, skjedde det som gjorde Pollen til et sentralt punkt i ett av de første bevisste minner i mitt liv.
Kittelbukt var på dette tidspunkt fortsatt en bukt, og ikke fylt igjen, så lenge det varte. Fars eldste bror tok meg med på en tur til Arendal, fra Eydehavn, der vi og resten av familien bodde. Denne min onkel må ha vaert en tanke mindre kristelig enn resten av familien, eller i alle fall en tanke mindre avholds.
I løpet av denne arendalsturen havnet vi på en kafé et sted langs Langbrygga, der onkel bestilte et glass Solo til meg, og et glass pils til seg selv.
Ett aldeles enormt glass pils, i alle fall så det slik ut for en femåring, en femåring som var blitt grundig opplaert i at den slags måtte unngås, for enhver pris måtte unngås.
Redd for sjangling
Min onkel drakk av dette pilsglasset, mens jeg skrekkslagen betraktet det hele.
Jeg visste, med den skråsikkerhet bare en femåring kan ha, en som vet nesten alt om livet, at når vi en gang spaserte ut fra denne kafeen, ville onkel bli offer for alkoholens forbannelse.
Han kom til å sjangle, og på veien mellom Langbrygga og rutebilstasjonen, der vi skulle ta bussen tilbake til Eydehavn, ville han nødvendigvis miste balansen og falle i Pollen.
Dermed ville han drukne, hvis ikke jeg, femåringen, fikk skreket om hjelp slik at en eller annen tilfeldig passerende grep inn og reddet livet hans.
Dette var et tungt ansvar å baere for en femåring.
Talent for sjøsyke
De minner jeg har fra førskoletiden dreier seg delvis om slike situasjoner:
De ganger jeg måtte ta ansvar fordi den voksne, eller de voksne, ble borte for meg.
Det var hver gang en aldeles forferdelig opplevelse, og skjedde kanskje bare én eller to ganger i løpet av de årene:
Da min onkel drakk pils på Langbrygga og en gang mor, min to år yngre søster og jeg, reiste med rutebåten et eller annet sted på Sørlandskysten.
Mors talent for å bli sjøsyk var uten grenser, familiemytene vil ha det til at for henne var det tilstrekkelig å se Onedin-linjen på TV, mer skulle ikke til før symptomene på sjøsyke meldte seg.
Vanvittig sjøsyk
På denne dag langs kysten, en solfylt glitrende dag med lange myke dønninger inn fra havet, ble mor noe så aldeles vanvittig sjøsyk, og ble borte for oss.
Dette mens jeg sto ved siden av fluktstolen hun lå i og holdt
min lillesøster i hånden. Fem år gammel og eneansvarlig for både søster og mor.
Heldigvis dukket en tremenning opp og overtok ansvaret, så dette ble løftet av meg. Samme tyngende følelse av ansvar hadde jeg da onkel og jeg forlot kafeen på
Langbrygga. Jeg var til de grader klar til å skrike om hjelp, når det uunngåelige skjedde, og min onkel falt i Pollen.
Så hendte ingen ting. Vi vandret forbi Pollen, bort til holdeplassen for rutebilene, og tok bussen hjem til Eydehavn.
For meg var dette kanskje begynnelsen på en slags skepsis: mors fortellinger om virkeligheten var likevel ikke den fulle og hele sannhet om livet her på jorden.
1.300 km lang togtur
Snart femogsytti år gammel har jeg kommet nesten full sirkel, og er igjen tilhenger av avholdssaken. Ikke av andre grunner enn at jeg har kommet til at det er sunt for meg.
Dette nesten betyr at jeg tar en pils ved spesielle anledninger, men mer enn 20 såkalte alkoholenheter, på årsbasis, blir det neppe.
Oppladningen til min 75-årsdag er en togreise fra Istanbul til Kars, til helt øst i Tyrkia.
Ett av verdens langsomste ekspresstog, et tog som bruker 24 timer og 35 minutter på å gjøre unna drøyt 1.300 kilometer, er ett strekk i denne reisen.
Det er trolig bare en jernbaneentusiast som kan planlegge en slik feiring. Og ett glass eller to Efes Birra i spisevognen blir det nok.
Pollen er noen tusen kilometer unna, og faren for å falle i og drukne kan jeg se bort fra.