Vi trenger kloke politikere i Arendal
Jeg er oppvokst i et samfunn hvor arbeiderne var nederst. Nå trenger vi kloke politikere som samler, og ikke stigmatiserer.
Jeg er Eydehavnsgutt. Mine første leveår tilbrakte jeg i murhuset der det nå er museum. Arbeidermuseum. Der resepsjonen er i dag, var det kjøkken den gangen. I vårt murhus var det fire leiligheter. I kjelleren var det felles toaletter for alle. Enkle kår, kan man si.
Det var et tydelig klasseskille. Et tydelig hierarki. Arbeiderne var nederst. Funksjonaerene var ett hakk opp og hadde finere hus. Ledere og sjefer som jobbet i «blåhuset» hadde hakket finere hus enn dem igjen. Øverst tronet eneboligene. Ikke så mange år før jeg kom til verden var det stengt for allmenheten på Buøya. Der bodde direktører og fornemme. Ingen adgang annet enn for de som hadde et aerende der å gjøre. Min familie fikk etter hvert flytte inn i en tomannsbolig fordi det passet bedre for en familie på fire. Vi hadde så mye å takke fabrikken for. Ikke rart vi gikk i 1. mai tog og spiste is. Fabrikkene nede ved havna på Eydehavn gikk så det suste. Nitriden og Smelteverket samlet hundrevis av arbeidere som hver eneste dag reiste på jobb i et miljø som den gangen var direkte dødelig. Lunger og helse ble ødelagt.
Eydehavn var et levende samfunn. Det fantes flust av butikker. Mange butikker. All slags butikker. Hjørnesteinsbedrifter kalte de fabrikkene nede ved vannet. Hvorfor gjorde de det? Det var ikke bare fordi Eydehavn i gamle Moland kommune ble løftet opp til bedre velstand. Denne industrien løftet hele fylket. Busselskapet (Arendal Dampskibsselskap) satte opp skiftbusser. På den bussen satt det folk fra Hisøy, Tromøya, Øyestad, ja hele fylket. Sammen tjente de penger til seg og sine, og til sin kommune, og hele samfunnet. Derfor kalte de det en hjørnesteinsbedrift.
Malurten i begeret var miljøet. Røyken, støvet og lukten, og alle de usynlige stoffene som ble spydd ut i luft og til sjø. Vannet i Neskilen var grønt, grått og dødt. Det luktet fabrikk. Støvet la seg overalt. Og det var Eydehavn, Kongshavn og Saltrød som fikk den verste belastningen.
Verdien av industrien på Eydehavn var ikke ubetydelig. Arendal ønsket dette sterkt og etter en folkeavstemming fikk de kloa i Eydehavn og de store verdiene som ble skapt der. Folket stemte nei, men det hjalp ikke. Molands-folket var redd for å bli en utkant. At godene ville tilfalle sentrale strøk. At storkommunen ville legge ned utkanten. Løfter ble gitt. Forsikringer ble gitt. Mange. Fra mange. Til mange. Jeg vil ikke påstå at vi trodde på det, men vi godtok det.
Derfra og frem til i dag har det stort sett gått en vei. Nedleggelser og sentralisering. Post, bank, leger, butikker, industri, rådhus, bibliotek, offentlige kontorer, alt mennesker i et samfunn trenger er flyttet til Arendal.
Vi godtar det også, til en viss grad.
Nå vil de legge ned skolen. En velfungerende skole under påskudd av at Stuenes skole er bygd med for stor kapasitet. Det er den siste festningen på Eydehavn.
Og Arendal Øst har tatt sitt ansvar i den nye storkommunen. Med sitt inkluderende hjertevarme samfunnsansvar har de tatt imot både flyktninger og lagt til rette for sosialboliger. Boliger for folk med psykiske lidelser, med rusproblemer eller handicap. Selvfølgelig har vi det.
Vi lar oss fyre opp av ordførerkandidater fra Høyre som lar seg avbilde på toppen av Hisøy, med utsikt over hele byen, samtidig som tema er plassering av sosialboliger.
Man kan ikke si at det ikke er plass til «småfolk», fordi det er for dyrt, når man sitter i et hus til så mange millioner.
Ikke fordi jeg mistenker Sissener for å vaere hjerteløs eller egoistisk. Det kan til og med vaere et poeng i at man får mer for pengene om man kjøper i Øst. Men det er ikke klokt. Det er uklokt. Mannen må jo forstå at det provoserer? Skal han ikke bli ordfører for alle?
Var det ikke en politiker i sin tid som ville gi bort tomter langs vannet i Arendal øst for at resurssterke mennesker skulle bosette seg der? Jeg mistenker ikke heller denne politikeren for å vaere ute etter å mele sin egen kake, men det er ikke klokt. Det er uklokt.
Kommunen eier tomter overalt. Det koster like mye å grave og bygge så lenge tomten er gratis. Det handler om å ville legge til rette for det.
Høyres unge politiker Poppe har rett i at ungdommer velger venner på tvers av adresser og foreldres inntekt. Heldigvis. Personlig har jeg venner på Hisøy som er like hjertevarme som noen og som har det snilleste hjertet i verden. Inkluderende mennesker som alltid vil det beste for andre. At de har mere penger enn meg det driter jeg i.
Samtidig skal Poppe vite, og det tror jeg han gjør, at ungdommer gjentar det de hører hjemme og det de leser i aviser og på sosiale medier. Klasseskillet finnes, i hvert fall inni hodene på folk. Hisøyfolk omtales som bortskjemte, kalde, egoistiske pengefolk og på Saltrød florerer rånere, narkotika og sosialklienter. Det er feil alt sammen.
Vi trenger kloke politikere.
At det er flere med formuer på Hisøy enn på Saltrød er et uomtvistelig faktum. Men å påstå at de pengene faller fra himmelen er urimelig. Hisøyfolk jobber hardt for sine penger, de som oss. Og flere av deres forfedre jobbet i fabrikkene på Eydehavn.
Vi delte da, og vi skal dele nå.
Øst tok de fleste ulempene den gangen, men i dag skal «belastningene» deles.
Vi trenger ikke at Bjørndahl stigmatiserer Hisøyfolk med at de ikke tar vare på hverandre men skuer ned på hverandre gjennom panoramavinduer. Sikkert sagt med snert og glimt i øyet og for å få sak på dagsorden. Men det er ikke klokt? Det er uklokt. Vi i Arendal Øst har penger til salt i maten. Vi har båter, biler og hus. Noen av oss har hytter og vi reiser til Syden på ferier.
Noen av oss har mye penger. Noen har mindre.
Arendal Øst skal ta sitt ansvar og fortsette å bosette dårligere stilte. Akkurat slik Hisøy skal.
På Hisøy har de mennesker som tjener lite. Som må ha sosialhjelp. Som sliter med både rus og psykiske problemer. OG de har rikinger. Til og med bortskjemte rikinger som gjør som de vil.
Vi er ett folk.
Vi trenger kloke politikere – så oppfør dere som en.