SPANSKESYKEN

Spanskesyken var en verdensomspennende influensapandemi som herjet fra 1918 til 1920.

Første utbrudd oppsto sannsynligvis i en militaerleir i Kansas, USA, våren 1918. Amerikanske soldater spredte epidemien til Frankrike og Europa på forsommeren, og i løpet av juli var alle kontinentene rammet. Dette første utbruddet av sykdom var relativt mildt, men i slutten av august samme år blusset epidemien opp igjen med ny styrke utover høsten.

Totalt ble en tredel av verdens davaerende befolkning på 1,8 milliarder smittet.

Det har blitt anslått at pandemien tok livet av mellom fem og ti ganger så mange mennesker som første verdenskrig. To tredeler av alle spanskesykens dødsfall inntrådte fra oktober til desember 1918.

Det er regnet med at 1,2 millioner nordmenn ble smittet. Av disse antas det at ca. 15 000 døde.

Det er noe uenighet om hvordan spanskesyken kom til Norge, og om hvilken del av landet som først ble rammet. Både Kristiania og Bergen har vaert utpekt som utgangspunkt. De første sykdomstilfellene oppstod i Kristiania 15. juni 1918, trolig etter smitteimport fra Skottland, mens det i Bergen og Arendal ikke ble rapportert om tilfeller før i slutten av juni. Dette ble starten på «sommerepidemien», et relativt mildt angrep. Den andre sykdomsbølgen, «høstepidemien», startet i september-oktober og kulminerte i november-desember. Dette var det mest alvorlige angrepet med høyest dødelighet. En ny bølge; «vinterepidemien» avløste høstepidemien i desember og varte utover våren 1919.