Spanskesykens herjinger
Det er hundre år siden spanskesyken herjet distriktet, og dette skrev JARL, alias Eirik Sørsdal, om i Agderposten i 1968. Vi gjengir den dramatiske historien hans om det svarteste kapittel i byens historie. Da epidemien var på sitt verste, hadde Agderpost
Mannen i huset lå død på gulvet i gangen. Han var naken og bare dekket med et håndkle. Inne i huset fant man resten av familien - de som hadde slept ham ut i gangen. Mor og barn liggende på sofaer og senger. Alle for svake og syke og hardt angrepne av epidemien til at de kunne bevege seg. Side om side. Hjelpeløse og med bedende blikk.
Dette er en av de rystende skildringer fra spanskesyken som i disse dager, for 100 år siden, herjet over hele landet, og som i arendalsdistriktet kastet seg over befolkningen som Svartedauen gjorde det noen århundrer tidligere.
Heltene. Spanskesyken blir husket som et svart og uhyre tragisk kapitel i distriktets historie, og blant dem fant Sørsdal forhenvaerende sosialsjef Johannes Iuell, som mirakuløst unngikk å bli angrepet av pesten som bredte seg som flammer i tørr skog. Iuell gjorde en enmannsinnsats som det gikk frasagn om i Arendal.
Iuell, som ellers var kjent som en uhyre samarbeidsvillig og forståelsesfull person, ønsket ikke å bli intervjuet om spanskesykens herjinger. - Jeg skulle ha holdt meg sta og sagt et kontant nei. Det er visse ting en ikke burde rippe opp i alt for mye, og en av dem er spanskesyken. Jeg møter ofte mennesker på gaten som jeg husker var mer eller mindre hardt angrepet av epidemien, slektninger av de som døde og som ble lagt i fellesgrav, og jeg får den dag i dag takk, muntlige og skriftlige, fra folk som ble hjulpet eller som fikk hjelp til sine. Det vekker minner hos meg som griper meg mer enn noe av det jeg siden har opplevd, sa Johannes Iuell til Eirik Sørsdal for femti år siden. Et tåket bilde. Ved å lese vår egen avis fra den gangen, finner vi tørre, uhyre kortfattede epistler blandet med langt mer utfyllende nyheter om den første
verdenskrigs dramatiske sluttfase, som gir oss et tåket bilde av hvordan den forferdelige pest spanskesyken nådde vårt eget distrikt.
4. juli 1918 leser vi om at spanskesyken er nådd Moss, den 9. juli kom meldingen om et dødsfall i Kristiania, om «godartede» angrep i fem hus i Skien og om innstilling av fotballkamper i Stockholm for å forhindre at smitten brer seg ut over hele byen. «Om kognak mot Den Spanske Syke».
I meldingen som er sendt avisene fra Norsk Telegrambyrå fortelles det at konjakk har fått «en hittil uhørt anvendelse som laegemiddel mot den nu herskende epidemi av influenzalignende natur.»
Det advares mot å tro at konjakken kan forhindre at en blir angrepet av spanskesyken og i meldingen står det blant annet:
«Nogen forebyggende av kognak kan der ikke vaere tale om. Man kan prøve å beskytte sig ved at vaske haender og ansigt før hvert maaltid og ellers muligens ved gurglevand, og ellers ved at undgaa omgang med smittede personer. Men der er ikke spor av holdepunkt for at alkoholnydelse skal beskytte mot denne eller nogen anden smitte.»
I en septemberavis, like før pesten kaster seg over vårt distrikt, leser vi et klipp av en artikkel av en dr. H. Kaarsberg i Ringsted Folketidende.
Innsenderen vil ikke «opskraemme publikum», men han har gjennom studier av daglige bladnotiser konstatert at spanskesyken i foruroligende grad angriper unge, kraftige mennesker og skåner eldre personer og små barn.
Han konstaterer også at man ikke kjenner til epidemiens opprinnelse, men han trøster med å si at legevitenskapen besitter midler «som synes aa paavirke sygdommens symptomer ret og gunstig, saaledes visse alicylprepaater.»
Hardest angrepet. Johannes Iuell forteller videre: - Jeg tror at Arendal var den byen i Norge som ble hardest angrepet, og det syntes som om vi aldri hadde noen medisinske midler som kunne motvirke sykdommen eller gi noen forebyggende virkning.
Spanskesyken kom som kastet over oss, som sluppet ut av en sekk - og vi leste daglig helserådsforskrifter og lange lister over dødsfall som var satt opp på oppslagstavlene utenfor avisene i byen.
To tredjeparter av de som døde av sykommen ble lagt i fellesgraver med fem kister i hver, og det ble opprettet et spesielt stykke på kirkegården som bare ble kalt «Spanskestykket». Noen kom i familiegraver, men de fleste havnet i fellesgravene. Årsaken. Hvordan spanskesyken kom til Arendal, vet man ikke med sikkerhet, men det gjettes på at den egentlige årsak var at det ble hjemsendt et lik av en sjømann som hørte hjemme i distriktet, og at dette bragte smitten med seg.
Imidlertid, det er ingen som kan si det sikkert, og det er veldig lite trolig at Arendal og distriktet forøvrig hadde unngått syken om ikke det ovenstående hadde skjedd.
«Smittestoffet findes i de sykes ophostninger, i deres lunge-, svaelg- og neseslim og i de fine spytdraaber som utslynges naar den syke hoster med aaben mund osv. Trange boligforhold og al slags mennesketraengsel bidrar til sygdommens utbraedelse. Sygdommen optraer gjerne plutselig, rammer ofte eksplosjonsmaessig flere samtidig på et sted. Den begynder akut med faeber, frysninger og svedetogter, almindelig sygdomsfølelse og smerter i arme, ben og ryg. Ofte optraer hoste, smerter i brystet og aandedraesbesvaer. I andre tilfaelder kommer der braekninger og diarrhee.» Dette var et klipp av et sirkulaere sendt ut av sanitetsgeneralen. Iuell gir en mer levende skildring av sykdommens utbrudd: - Det fulgte en eiendommelig lukt med spanskesyken. Det var nesten som om du kunne lukte at i det og det huset var man blitt angrepet. Folk ble svarte eller grå nede på beina, en farge som bredte seg oppover kroppen etterhvert. Folk hostet og kastet opp, noen ble helt sløve og sa ikke stort, mens på andre gikk sykdommen helt til hodet . .
«Hvordan spanskesyken kom til Arendal, vet man ikke med sikkerhet, men det gjettes på at den egentlige årsak var at det ble hjemsendt et lik av en smittet sjømann.»
Harde måneder. Iuell var en av de fem som meldte seg frivillig til tjeneste i det frivillige sykebaererkorpset. Han hadde harde måneder - psykisk som fysisk. Tjueåringen ble voksen mann i de dagene. Han formelig bodde på lasarettet på Barbu skole, han gravde graver, han var sjelesorger, kjørte kister og ba ut lik som han plasserte i kistene.
Mange torde ikke baere ut eller begrave sine egne slektninger, og sendte bud etter de få, men iherdige hjelperne. Det fantes lik som var begynt å gå i forråtnelse. Og Iuell kan fortelle om en naermest panisk etterspørsel etter likkister. Det manglet alltid kister, og en dag da det var kommet fem kister sjøveien til Arendal, forsvant en av dem sporløst på veien opp fra Langbrygga til Barbu skole og lasarettet.
Senere kom det for en dag hvor den femte kista havnet, idet den som måtte ta kisten, sendte en større sjekk som takk for den store hjelp i nøden.
- Jeg husker en gammel bestefar i Dydens vei som satt og spikret likkiste til sitt barnebarn, forteller en meget grepet Iuell.
Fredag 18. okober: «Den spanske syge er temmelig utbredt her i byen, men tilfaeldene er gjennomgaaende av lettere art. Enkelte har dog ganske høi feber, som imidlertid ikke pleier vare laenge. Saavidt vi vet er der kun forekommet et dødsfald av den i byen. Folk er noksaa nervøse og aengstelige. Vi faar haabe man snart kommer mere til ro.»
Døden hersker. Samtidig heter det imidlertid at postombaeringen må sløyfes på grunn av at ni av byens postbud er blitt syke. Og i løpet av et par dager er spanskesyken over hele byen og distriktet.
Vi leser 21. oktober en kort melding om at forstander Abrahamsen som er avgått ved døden av lungebetennelse etter den spanske syke.
Like før hadde Abrahamsen vaert på reise for å besøke sine to brødre som lå sterkt angrepet av samme sykdom. En av dem var død før han rakk frem. Den andre broren døde like før forstander Arahamsen satte avgårde på hjemreisen.
Han er ikke den eneste som dør i de påfølgende dager. Blant den stadig større opphopning av dødsannonser i avisen finner vi annonsen over redaktøren for Vestlandske Tidende, Ørnulf Ranheimsaeter, og over hans søster som avgikk ved døden halvtimen etter sin bror. Spanskesyken hadde fått en uhyggelig utbredelse.
- Folk ble redde for å snakke sammen. De passerte hverandre på gaten med god avstand. Man hilste over til det andre fortauet og fortet seg videre uten å gi seg i snakk med noen. Og foran oppslagstavlene utenfor avisene var det alltid mange mennesker, men det spesielle med folkesammenstimlingen var at ingen snakket og ingen naermet seg sidemannen med mer enn en meters lengde. Godt samhold. Men Johannes Iuell understrekte også hvilket fantastisk samhold som oppsto i byen under spanskesyken. Naturlig var det få som turde stille seg som frivillige i et meget farefullt arbeid, men folk flest gjorde innsats på en rekke andre felter. Innsamlingslister dukket opp i Arendal og i kommunene rundt, og det var fantastisk giverglede og dessuten gode tider som følge av verdenskrigen.