Den nye skolen i Tvedestrand bør hete Knud Knudsen videregående skole
Innenfor det området som i dag er Tvedestrand kommune fantes et imponerende skolemiljø på 1800-tallet. Her var skolemannen A. M. Feragen (1818-1912) virksom i det meste av livet. Dessuten er den personen som i historisk perspektiv nok har betydd mest for utviklinga av det som i dag heter den videregående skolen født i dette området, nemlig husmannssønnen Knud Knudsen (1812-1895), som vokste opp på plassen Hesthagen under Holt prestegård.
Når det nå snart skal innvies en ny og tidsmessig videregående skole i dette området, ville det i tråd med det som ofte er praksis med navngiving i vår tid vaere naturlig å velge et navn som hedrer en person med historisk tilknytning til det området som skolen skal betjene. Den nye skolen ligger idyllisk til ved det lille vannet Mjåvann og får dessuten en avdeling på den nåvaerende Holt landbruksskole. Den vil også bli en videregående skole som ut fra geografisk plassering vil vaere et naturlig valg for elever fra et vesentlig større område enn bare dagens Tvedestrand kommune, bl.a. hele Vegårshei og Åmli og dessuten østlige deler av Arendal kommune. Skolen bør av den grunn unngå et navnevalg som entydig framhever at den hører til i Tvedestrand.
De fleste skoler i Norge har navn som viser til geografisk plassering. Men i de seinere åra har det blitt stadig vanligere å velge navn som gir en identitet som er viktig for den lokale eller nasjonale og historien. Relativt ferske eksempler fra Agder-fylkene er Eilert Sundt videregående skole i Farsund (etter samfunnsforskeren Eilert Sundt (1817-1875) og Sam Eyde videregående skole i Arendal (etter industrimannen Sam Eyde (1866-1940).
Ettersom personen Knud Knudsen i dag trolig er langt mindre kjent på Agder enn for eksempel Sam Eyde, kan det vaere på sin plass å si noen ord om hvorfor akkurat Knud Knudsen er et godt navn på en ny videregående skole.
Den mest omfattende argumentasjonen for dette finnes i lektor og fagbokforfatter dr.philos. Egil Børre Johnsens store og prislønte biografi om Knud Knudsen, med tittelen Unorsk og norsk (Bokbyen forlag 2007). Knudsen var det meste av yrkeslivet overlaerer (dvs. lektor) ved Katedralskolen i Kristiania, og var dessuten kjent som en av de viktigste deltakerne i debatt om skole og språk fra ca. 1840 og fram til han døde i 1895.
Knudsen var ikke bare laerer. Han var også en av de ivrigste faglitteraere forfatterne på 1800-tallet. Johnsen nevner i biografien ikke mindre enn 20 titler på større og mindre bøker fra Knudsens hånd, og deretter legger han til at dersom «vi ser aviser, tidsskrifter og blader under ett, spørs det om noen norsk forfatter overhodet har skrevet flere artikler om språk og skole». (Johnsen 2006 s. 418).
I Johnsens biografi framheves 1869 som et viktig vendepunkt i Knudsens karriere som språkmann og skolepolitiker.
Det er naturlig å bruke året 1869 som et skille fordi Stortinget det året vedtok Hartvig Nissens forslag til ny skolelov [«Lov om offentlige Skoler for den høiere Almendannelse», dvs. den høyere skolen]. Denne loven var ikke bare formet i Knud Knudsens ånd, den ble også fremmet og realisert takket vaere overlaererens aktive medvirkning. Han var ikke lenger et omstridt utskudd ved hovedstadens prestisjeskole, men fremsto etter hvert som en laerer for hele nasjonen. Den latinskolen han for første gang stiftet bekjentskap med i Arendal, formet han om til en norsk-klassisk legering. Det norskdanske språket han strevde med inntil siste åndedrag, ble med tiden også en legering i hans ånd.
Egil Børre Johnsen: Unorsk og norsk, 2006 s. 270
Året 1869 markerer samtidig et høydepunkt i den såkalte språklige skandinavismen, dvs. arbeidet for å naerme skrivemåten i de to skandinaviske skriftspråka som eksisterte på den tida, nemlig svensk og dansk, medregnet norsk-dansk. 1869 ble det nemlig holdt et rettskrivingsmøte i Stockholm, der en ville prøve å min- ske avstanden mellom de skandinaviske skriftspråka slik at det skulle bli lettere for folk å lese litteratur på nabospråket i original språkform. Blant de norske representantene på dette møtet var den ene Norges mest berømte forfatter, nemlig Henrik Ibsen, og den andre var den personen som hadde markert seg som den mest iherdige tilhengeren av skandinavisk språksamarbeid, nemlig overlaerer Knud Knudsen. Flere av forslaga fra dette møtet, som alle var i Knudsens ånd, er i dag for lengst gjennomført i alle skandinaviske språk; det gjelder bl.a. den «svenske» bokstaven å, som i dag brukes også i Danmark og Norge i stedet for aa og små forbokstaver i substantiv (jf. dansk-norsk skrivemåte på 1800-tallet et «Aar», mot moderne skrivemåte i alle skandinaviske språk «år»). Knudsen var til dels ganske kontroversiell i samtida, slik det gjerne er med folk som lanserer nye ideer som bryter med det tilvante.
Det innså også Henrik Ibsen, som sendte hilsen til Knud Knudsen på åttiårsdagen:
Kaere herr overlaerer Knudsen!
Modtag herved min hjerteligste og aerbødigste lykønskning i anledning af fødselsdagen og derhos en varm tak for den sproglige vaekkelse, jeg i så vaesentligt mon skylder Deres ihaerdige, utraettelige virksomhed.
Deres hengivne Henrik Ibsen.
Det er undertegnedes overbevisning at ingen enkeltperson i Norge har fortjent bedre å få sitt navn knyttet til en videregående skole enn Knud Knudsen. Om Ivar Aasen kan kalles nynorskens far, så kan Knud Knudsen med stor rett betraktes både som bokmålets og den videregående skolens far. Dette visste lektor og historiker Øyvind Bjorvatn (1931-2015), som i en mannsalder arbeidet ved den videregående skolen i Tvedestrand svaert godt, og Bjorvatn kjempet også i mange år en drabelig kamp for at en ny videregående skole burde få navn etter åndskjempen Knudsen. Men Bjorvatn døde dessverre for tre år siden slik at hans stemme ikke lenger høres. Vi føler oss kallet til å føre denne kampen videre.
Vi mener at det neppe noen gang har vaert så sterke argumenter for å kalle opp en videregående skole etter en enkeltperson som i dette tilfellet. Det dreier seg her nemlig om en mann som hele sitt yrkesaktive liv arbeidet innenfor det skoleslaget som i dag kalles videregående skole, og som påvirket utviklinga både av skolen og det dominerende skriftspråket i Norge sterkere enn trolig noen annen enkeltperson. Hans utrettelige arbeid for å skape en bedre skole i Norge og for å gjøre norsk skriftspråk til et enda bedre redskap for tanken, er noe som kan inspirere oss den dag i dag.
I 2019 er det altså 150 år siden 1869, da Knudsen både medvirket til utforming av den loven som la grunnlaget for det som etter hvert er blitt dagens videregående skole, og deltok på det skandinaviske rettskrivingsmøtet i Stockholm. En passende 150-årsfeiring av Knudsens innsats både for norsk skole og norsk språk kan derfor vaere at fylkestinget gir den nye videregående skolen ved Mjåvann navnet Knud Knudsens videregående skole.