G festivalstart
holmen. Men det er en annen historie som bør skrives og dokumenteres skikkelig.
La meg i fleng nevne FORUM-aktiviteter i «disse banebrytende år»: Filmklubb-forestillinger med «Ringeren i Notre Dame» (med Gina Lollobrigida og Anthony Quinn) og den spanske prisvinneren i Cannes, «En syklists død», teatergruppas oppføring av Alfred Durrenmatts «Fysikerne», reportasjefoto-utstilling fra Nord-Irland-opptøyene av den purunge Anders Birkeland, journalist Kjell Bøes kåseri i lyrikkgruppa om Hamsun, Claes Gill og Hans Alexander Hansen, og konsert i viseklubben med «de to Grimstad-trubadurer» Odd Børretsen og Jens Gunvald Opstad.
«Sløyden» ble en realitet.
Men tilbake til diskusjonen om et fast sted å vaere: Da prosjektet om å bruke den gamle tollboden (nå FORUMFESTIVALEN:
mer kjent som Sjømannsforeningens Hus) ble skrinlagt, kastet FORUMgruppene, sammen med Arendals Dramatiske Selskab, sine øyne på den gamle sløydsalen ved gymnaset (for øvrig Arendals gamle bibliotek.) Det ble i oktober 1971 sendt søknad til kommunen om å få bruke førsteetasje til visekro, intim-kino og studiescene for teater mens andre-etasjen kunne brukes til dokketeaterverksted og foto-laboratorium.
Rådmann Havig (eller kanskje det var Per Tellander?) var uvanlig positiv og rask i behandling av FORUMsøknaden, og trass i at det var enkelte politikere som heller ville flytte den gamle trebygningen opp til AustAgder-Museet, ble det på rekord-tid gitt klarsignal til det omsøkte bruk samt vedtatt bevilgning på kr. 5000. FORUMs unge og eldre medlemmer satte umiddelbart igang etter at vedtaket var gjort, og i løpet av julemåneden og januar 1972 ble Sløyden døpt og satt i stand på dugnad, med bl.a. utstyr fra det gamle krematoriet i Arendal og Grimstad Gartneri.
Utstyret fra krematoriet og Grimstad Gartneri dreide seg om henholdsvis noen høyrygga benker og en håndfull velbrukte øl- og vintønner, og det ble også anskaffet en del avlagt skumplast fra et par av Arendalsdistriktets mange båtbedrifter.
Skumplasten ble brukt som fyll i selvsydde sitteputer, og maling tigget inn fra byens fargehandlere– dvs tjaerebrunt til søyler, skap og vinduer, og vekselvis hvitt og maerdøgrønt på vegger og «scene». Og så hadde Turid, kona mi, vaert med på å sy «fotside» gardiner holdt i samme fargenyanser.
I dette «Arendals første frie kulturhus», holdt man varmen vekselvis med bruk av koks i en gammel og litt gisten vedovn, og med fyringsolje eller parafin i en ikke helt patent, brukt oljekamin…
Utrolig nok var det aldri tilløp til brann på velbrukte Sløyden, trass i at talglysene blafret og at røykeforbud ennå på 70-tallet var et ukjent fenomen…. Et gammelt og nok litt ustemt piano ble også anskaffet og flittig brukt. Riktignok hevdet unge Ketil Bjørnstad bramfritt at han skulle skjenke Sløyden et hvitt (!) flygel «han hadde stående et sted», men det ble bare med det løftet…
Egen avis – med ett nummer.
FORUMgruppene ga også ut en avis, for øvrig bare et eneste nummer. Fra den gulnete utgaven klipper jeg følgende stemningsskildring:
«….Det gamle sløydlokalet har i dugnadsoppusset stand gitt muligheter for en virksomhet som vi tidligere bare kunne drømme om. «Sløyden» er blitt fast tilholdssted for viseklubben, fotoklubben, beat-og-blues-klubben, filmklubben. Det har også vaert en del konserter med landskjente musikere. Verdenskjente navn har heller ikke manglet. Konserten med den amerikanske jazz-saksofonisten Dexter Gordon var vel kanskje største begivenhet siste sesong, men navn som Fred Åkerstrøm, den store, svenske visesangeren, - Ketil Bjørnstad, klassisk pianist som kan fengsle et ungdommelig publikum, Jan Garbarek Trio, som presterte frijazz til den store gullmedalje, med mange flere, vil bli husket i Arendal – i hvert fall av de få som hørte dem. Et beklagelig faktum er det nemlig at besøket til Sløyden ikke alltid har vaert på topp. Når verdens anerkjent beste jazz-saksofonist bare samler 60 mennesker, blir en gjerne litt motløs….»