50 ÅR MED FILMBLØFF om krigshelt på Sørlandet
Spillefilmen «Det største spillet» hadde norgespremiere bl.a. i Flekkefjord andre juledag 1967. Den var til da den dyreste norske spillefilm som var produsert, med det budsjett på 1,5 mill. Filmen var laget etter dokumentarboka med samme navn av Per Hansson, som ble utgitt i 1965. Boka ble markedsført av Gyldendal Norsk Forlag som: «Den sannferdige beretning om nordmannen som ble nazi-leder og Gestapos fortrolige». I forordet til boka skrev Hansson at «Hovedpersonen, Gunvald Tomstad, har godkjent hvert eneste ord i manuskriptet».
I ettertid har
det vist seg og blitt dokumentert at store deler av det som ble skrevet i den velformulerte og såkalte «dokumentarboka» til Hansson er historisk ukorrekt og mye var direkte bløff fra hans muntlige kilde, Tomstad.
Boka «Det største spillet» lå i tusenvis av sørlandshjem oppslått på nattbordet som et sannhetens evangelium. Da filmen kom, strømmet 550.000 personer til kinoene, og den ble årets mest sette film i Norge i 1968. Selv trauste bedehusfolk som aldri hadde satt sin fot på kino, gikk for å oppleve en del av sin autentiske lokalhistorie – trodde de. Utallige skoleelever har gjennom årene lest boka som pensum, og laerere har vist dem filmen nesten som om det skulle vaere en dokumentarfilm i farger fra krigen på Agder.
Det kom derfor
som et historiesjokk da Faedrelandsvennen over flere for- og helsider i mai 1988 avslørte at Tomstad hadde bløffet: han kunne ikke telegrafere, og at Bismarck hadde passert like utenfor Kristiansand ble ikke rapportert til London. Bak de to avsløringene sto Linge-karen og forfatteren Ragnar Ulstein og journalist og forfatter Kristen Taraldsen.
Arkivet har i
høst vist eldre norske krigsfilmer fulgt opp med en filmsamtale. Et greit tiltak for både unge og eldre. Tirsdag 27.11. ble altså filmen «Det største spillet» vist for omkring 100 frammøtte, hvor flere så filmen for første gang. I et samtalepanel før filmen ble vist, satt Jan Jørg Tomstad, sønn til Gunvald, tidligere filmanmelder i NRK, Einar Guldvog Staalesen (f. 1946) og historiker ved Arkivet, Thomas V.H. Hagen. Samtalen mellom de tre ble en koseprat om filmens korrekte miljøskildring, riktig eller feil dialekt og sammenslåtte roller. Her hadde Arkivet en gyllen mulighet til også å ta fatt i filmens innhold og opplyse om at den 2 timer og 7 minutter lange filmen etter et scenestudium trolig kun inneholder ca 40 minutter med fakta krigshistorie og ca 1,5 time med fiksjon – bløff og historieforfalskning.
På Arkivets hjemmeside
står det i forbindelse med markedsføringen av filmkvelden med «Det største spillet» at «deltakelse fra salen tas godt imot». Salen fikk ikke anledning til verken å kommentere filmen eller stille spørsmål til panelet. Det hele minnet om en utdatert sovjetisk pressekonferanse, der journalistene skulle godta rått alt som ble fortalt dem og ikke stille spørsmål. I samtalen sa Staalesen at filmen stort sett var naer den historien som ble fortalt da han vokste opp i Flekkefjord. Dette ble ikke motsagt av historikeren Hagen, som burde vite om de mange vesentlige og grove faktafeil filmen formidler. Arkivet er dermed med på å tilsløre en viktig del av Agders krigshistorie og opprettholde flere seiglivete historieforfalskninger.
Da Bjarne Starheim,
bror til Linge-løytnant Odd Kjell (1916-1943), fikk høre at det skulle lages en film basert på «dokumentarboka» «Det største spillet», forsøkte han å stoppe den ved hjelp av advokat. Dette bl.a. fordi Hansson hadde gjort Tomstad til telegrafist, mens det var Odd K. Starheim og Andreas Lone som opererte senderen på Helle. Tomstad mottok et bestemt brev fra motstandsgruppas medlem Kåre Austad, som innstendig ba ham ikke om å gi tillatelse til å lage en spillefilm med bak-
grunn i ei bok, der omkring halvparten av innholdet var en bløff. Også Esther Øysteinsland, som er positivt framstilt i filmen og opplevde Tomstads dobbeltspill på naert hold som hans husholderske, tok klart avstand fra både boka og filmen og nektet å motta blomster da filmen ble vist på sjømannskirka i Brooklyn.
det ut som om at filmens manusforfatter, Sigurd Evensmo, har vaert tro mot innholdet i Hanssons «dokumentar» bok. Dermed er første tredjedel av filmen som viser motstandsgruppas jakt på «Bismarck» et falsum. Likeså er de deler av filmen der Tomstad opptrer som telegrafist en bløff. Kapringsaksjonen «Carhampton» til Odd Starheim henger heller ikke saerlig på greip i filmen: den viser bl.a. Linge-soldater som blir skutt, men ingen av Starheims 40–manns angrepsstyrke ble verken såret eller drept under angrepet på Abelnes som framstilles i filmen; heller ingen tyskere omkom.
Flekkefjord, sendte NTB ut følgende: «– Jeg er godt fornøyd med filmen om Det største spillet, uttalte filmens hovedperson Gunvald Tomstad. – Filmen er kommet så naer opp til det som virkelig skjedde som det på noen måte er mulig etter 25 års forløp.»
En annen hovedperson i filmen kalt «Haugen», var Tor Hugo van der Hagen. Han syntes at filmen hadde lite med virkeligheten å gjøre, og at den var en stor skuffelse. Til pressen sa van der Hagen: «– Filmens navn kunne like godt ha vaert «Uten en tråd»», fordi altfor mange scener var løst tråklet sammen, og mange sekvenser ble hengende i løse lufta uten egentlig sammenheng og logisk konsekvens. «– Fakta er vannet ut og fordreiet fullstendig etter filmfolkenes forgodtbefinnende. Ingen av filmfolkene har spurt meg til råds», uttalte van der Hagen til Farsunds Avis. Saerlig anstøt vakte det hos Tor Hugo at Odd Starheim stort sett ble forbigått i filmen, og at Starheim et sted ble presentert som en grov bølle.