NATVIGJENTENE
Minner fra en svunnen tid
Den som tror at høylytt klapping og roping når ei sanggruppe entrer scenen er et nymotens fenomen, tar grundig feil. Jubelen ville ingen ende ta, da Natvigjentene viste seg på scenen i kinosalen i militaerleiren på Tromøya. Der sto vi, noen av oss med gitarer på magen. Salen var fullsatt av unge gutter som avtjente verneplikten i Hoveleiren.
Dette var før langbuksene hadde gjort sitt inntog i bedehusene. Vi måtte ha skjørt på når vi skulle ut å synge! Nå sto vi på ei plattform som var mye høyere enn der vi var vant til å ferdes.
Vi dro i våre knekorte skjørt for å se mest mulig anstendige ut.
Etter å ha blitt introdusert av ungdomssekretaer Nordal stemte vi i med å synge: »Jeg vil synge om min venn den beste» og deretter «Han tek ikkje glansen av livet». Aldri, verken før eller siden, fikk vi slik applaus, den ville ingen ende ta! Det var plystring og klapping og nesten ikke ørens lyd å få.
STARTEN. Det hele begynte med ti jenter på omkring ti år. Bestyrer Pramsnes på gamlehjemmet på Røed i Øyestad og Sigrid Linga fra Munkestø kom med ideen om å starte et musikklag for oss unger. Begge hadde omsorg for bygdas oppvoksende slekt. Ingebjørg Linga (17år?) var med som leder. Hun kunne spille gitar, og gitaren hørte musikklagene til. For å vaere sikre på at vi var utdanna i faget gikk tre av oss på gitarkurs hos brødrene Gunhus i Arendal. Det var Aslaug Lillejord, Aud Nygård og undertegnede.
Påmeldingen foregikk i Høyers Kristelige Bokhandel, kurset kostet tredve kroner. Det var dyrt nok den gang, men vi fikk ei gitarbok på kjøpet. Det var mitt første kurs i livet. Det hørtes fint ut å gå på kurs!
Det ble med den utdanningen i gitarspill, resten forble selvlaert!
Jeg kjøpte for øvrig min første gitar i Høyers Kristelige. Det skulle mange femtiøringer og kronestykker til før jeg kunne gå inn i butikken og legge sparepengene på disken.
MUSIKKLAG. Det var ikke hverdagskost for unger på bygda å få tilbud om å starte musikklag, det var noe de voksne holdt på med. Vi troppet opp på gamlehjemmet, den ene etter den andre.
Det varte ikke lenge før flere av oss hadde laert så mange grep på gitaren at vi kunne akkompagnere til enkle sanger.
Vi laerte også å stemme gitarene. Det var praktisk å vaere selvhjulpne når vi skulle ut å synge.
Musikklaget måtte ha et navn, mente øvrigheta. Nordal foreslo Blåveisen. Vi syntes navnet var barnslig, men godtok det og brukte det ei stund.
Det gikk to til tre år, vi ble mindre og mindre komfortable med Blåveisnavnet.
En lørdagskveld vandra vi med gitarene gjennom byens gater. Da var det en gutt som ropte «Hallo Blåveisen»! Det likte vi dårlig!
Vi begynte å kalle oss Natvigjentene. Det hadde bedre klang og sa litt mer om jenteflokken, skjønt Natvig var en samlebetegnelse, jentene kom fra Natvig, Røed, Skarpnes og Bomsholmen. I åras løp var også jenter fra Nedenes og Asdal med og sang i kortere eller lengre perioder.
De fleste bedehus hadde musikklag. Om noen starta så tidlig som Natvigjentene vet jeg ikke. Men ungdommen sang både på Eydehavn, Tromøya, Løddesøl og Naevisdal, Fevik, Rygene og Nedenes.
Mange sang duett. Med gitarer fartet ungdommen fra bedehus til bedehus og formidlet evangeliet om Jesus som best de kunne.
HVA SANG VI? Barne og ungdomsanger var mangelvare, derfor sang vi bedehussanger som de voksne brukte. Tekstene var ofte vanskelige å forstå. Men ettersom åra gikk, forsto vi hva vi sang om.
En av de første sangene vi laerte, begynte slik: «Se over ditt liv kjaere søster og bror». Jeg var ti og hadde ikke så langt liv å se over, og hva skulle jeg dessuten se etter? Det var
ikke bare meg som skulle se over livet. Det skulle også søster og bror. Jeg hadde begge deler, så da kunne vi se på det sammen.
Og vi sang: «Som en herlig guddomskilde». For meg var teksten i koret komplisert: Under over alle under! I mine fantasier så jeg for meg grinda i gjerdet i skogen til Reidar Hiis. Grinda pleide vi å klatre over når vi var på skautur.
Det var greit å klatre over grinda, men hvorfor i alle dage skulle noen klatre under, for så å klatre over og atter igjen klatre under?? Vanskelig og tungvint og jeg spurte meg selv: »Hvorfor i all verden kan ikke alle klatre over»?
Vi sang også: «Å, hvor jeg lengter til staden…» Vi hadde så vidt starta vår vandring på jorda. Om lengselen etter staden var så veldig sterk, kan nok diskuteres, men vi visste at «staden» vi sang om var himmelen og at det var et godt sted å komme til. Det hadde vi laert både på søndagskolen og hjemme.
TEKSTER OG MELODIER. Ingen av oss kunne noter. I sangtimene på Natvig skole hadde laereren prøvd å gi oss litt kunnskap om fenomenet, men det hadde ikke fanga interessen.
Vi måtte bruke de gaver vi var utrusta med fra Vår Herres side og vi sang med den stemmen vi hadde.
Vi sang tostemt, må vite! Ettersom vi fikk oppøvd gehøret, laerte vi å sette til over- og understemmer. Det var ikke avansert sang etter nåtidens målestokk, men det holdt til vårt bruk. Vi hadde ingen spritduplikator i vår midte, så det å mangfoldiggjøre sangene skjedde ved at vi skrev tekstene inn for hånd i bøker med stive permer. På denne måten laerte vi nye tekster og melodier ved å høre andre synge.
Siden de fleste som sang, laerte melodiene ved å lytte til andre, ble de selvsagt forandret fra bygd til bygd, noen sløyfer ble lagt til og noen fjernet fra den opprinnelige melodien. Da søsteren kjøpte platespiller, var Natvigjentene i den unike situasjonen at vi kunne laere sanger ved å lytte til ei 78 eller 33 plate. Det var et framskritt!
Svenskene hadde mange fine sanger som vi gjerne ville ha med i vårt repertoar. Utfordringen var at vi ikke forsto svensk. Ingen av oss var sterke i utenlandske språk, vi hadde knapt vaert utenfor Aust Agders grenser.
Vi lytta til sangene og noterte ned det vi oppfatta av teksten. Slik holdt vi på. Det var en krevende jobb!
En gang hadde vi fått tak i ei plate av Anna Lisa Øst (Lapp Lisa). På plata sang hun en sang vi gjerne ville laere. Den het «Uti himmelen engång». Etterhvert forsto vi i fellesskap det meste av teksten i første og andre vers.
Vi hadde laert melodien etter gjentatte lyttinger, det gjensto bare et par ord i tredje verset. Vi la øret ned til grammofonplata og lytta enda en gang – nei, dette var virkelig vanskelig! Lapp Lisa sang da vitterlig om Herrens «tikken takk» och lov! Hva i alle dager betød «tikken takk»? Vi lytta «i kor», men ble ikke klokere!
Det var ikke noe å gjøre, og siden vi ikke hadde fått tydningen, reiste vi rundt på bedehusene og sang frimodig om Herrens «tikken takk och lov». Etter hvert gikk det opp for oss at teksten skulle vaere: »Herrens tecken, tack och lov». Det forandra saken!
En annen svensk sang inneholdt nok et utenlandsk ord: «Jupla».
Hva i all verden betød det? »Varje dag jag jupla kan»…? Håpløst å forstå! Men, vi jupla i vei, helt til vi forsto at teksten skulle vaere »Varje dag jag jubla kan..»
En lørdag var følgende avertert i Agderposten, under Frelsesarmeens logo: «Ungdomskveld i Frelsesarmeen lørdag. Natvigjentene sipper og synger». Det ble en fin kveld!
OPPTREDEN. Den første offentlige opptreden hadde vi på gamlehjemmet på Røed. Kommunestyremøtene i Øyestad startet med andakt. Andaktsholder var prost Fladmark og Natvigjentene fikk sin debut da vi sang for Øyestads folkevalgte.
Aner ikke hva vi sang, men antagelig var det «Han baner veien, hvor vei ikke er, han stiller stormen svaer. Og «Gud hører bønner i dag som før, bønnen er «nøklen» til nådens dør». Dette var noen av de aller første sangene vi laerte.
Kommunestyrerepresentantene klappet da vi var ferdige.
Vi sang i Frelsesarmeen i Arendal. Kaptein Madsen spurte rett som det var etter oss. En lørdag var følgende avertert i Agderposten, under Frelsesarmeens logo: «Ungdomskveld i Frelsesarmeen lørdag. Natvigjentene sipper og synger». Det ble en fin kveld!
Det var utlodning og jeg var så heldig å vinne. Gevinsten var ei skål med bringebaersyltetøy. Skåla og teskjea måtte leveres tilbake før kvelden var slutt. Men gevinsten smakte godt!
Vanførelaget i Arendal besøkte vi flere ganger.
Blåkors i Arendal var også et sted vi sang mange ganger.
Å synge på påskemøte på Risøya var gjevt.
Vi sang på bedehus fra Risør i øst, til Lillesand i vest. På møter, fester, stevner og årsmøter var Natvigjentene etterspurt.
Forespørslene kom ofte skriftlig, siden ingen av oss hadde telefon. Fra bedehuset i Arendal kom dette brevet, jeg siterer:
Kjaere Reidun! Vi har tenkt en ungdommens lørdagskveld i bedehuset førstkommende lørdag. Kan dere «Natvigjentene» komme å delta med oss? Håper dere kan og er du grei å sier fra med det første. Hilsen Erling L (Lien)
Når slike henvendelser kom var det å løpe til naboen som hadde telefon for å bekrefte enten ja eller nei.
I referatet fra et kretsungdomsstevne i Tvedestrand ble Natvigjentene behørig omtalt. Jeg siterer fra Sørlandshilsen: »En saerlig honnør fortjener en flokk ganske unge jenter fra Natvig og Nedenes. De er stadig på farta med sine gitarer og enten de synger i en fullsatt kirke eller et lite bedehus synger de alltid like friskt». Det var vel verd å ta med seg!
Vi var virkelig etterspurt. Opp til sju ganger i måneden var vi ute og sang! Det var mange kvelder for ungdom som enten gikk på skole eller jobbet.
TRANSPORT. Hvordan kom vi oss rundt? Ofte ordnet de som spurte oss om å synge med transport fram og tilbake. Eller vi tok Fevikruta til byen, og så rutebil videre dit vi skulle. Vi sykla om avstanden ikke var for lang. «Simon på gamlehjemmet» og Fridtjof Reiersølmoen på Løddesøl var sjåfører for Natvigjentene. Simon spente gamlehjems Svarten foran trilla og hesteskyssen stoppa ikke før vi kom til Rygene bedehus. Fridtjof stilte med lastebilen og transporterte oss til Bråstad bedehus.
HOVE. Men hvorfor sang vi i militaerleiren på Hove?
Arendal Indremisjonskrets hadde soldatlag i militaerleiren, og når ungdomssekretaer Nordal hadde Natvigjentene, da stilte John Holtebekk med folkevognsbussen!
Etter vår opptreden med sang i militaerleiren ble det servert kaffe. «Fett» har det aldri vaert i forsvaret, så heller ikke på 1950-tallet. Utfordringen var at det ikke fantes nok kopper til alle som skulle ha kaffe. Det ble ordnet i en fei, noen måtte drikke av samme kopp som soldatene. Spennende for 15-åringer!
Hvor jeg enn har bodd I Norge, har jeg utallige ganger fått spørsmålet: «Var ikke du ei av Natvigjentene»? Jeg husker dere sang på bedehuset på …». Alltid hyggelig med slike spørsmål. Jeg var med fra start til slutt og hadde ei fin tid med jenteflokken. Tilslutt var vi bare to igjen av gjengen som sang.
Natvigjentenes tid er for lengst forbi. I våre hoder er de minner fra et annet århundre.
EPILOG. Etter å ha bodd det meste av livet på Østlandet, endte jeg i min utlendighet opp i Kråkstad prestegård. Gamle prestegårder har mange rom og god plass. Sommeren 2004 inviterte jeg Natvigjentene til prestegården. Det var cirka femti år siden vi hadde sunget sammen. De fleste kom, og vi fikk ei uforglemmelig helg med gamle sanger, og mye mimring.