Den sørlandske identitet er satt i spill av et politisk knefall for en brautende oppvisning i det uopplyste pengevelde
Tilsynelatende er alt rolig, ordnet og som før her i Arendal. Sjøen, svaberga og de blide sørlendinger er lette å få øye på og her råder en lun og lett tone. En blir umerkelig litt døsig og avslappet av slikt og det er jo også meningen.
Holder du deg unna Tromøy, naermere bestemt Hoveodden og Hovekilen, kan du lett få inntrykk av fred og idyll.
Men, skinnet bedrar. Derfor, om du skal få med deg hele bildet bør du så absolutt ta en tur ut til Hove. Du kan ta bil, båt og ferge. Og buss, om du er villig til å gå en liten kilometer eller tre etter avstigning. Det er Hoveodden det dreier seg om.
Siden i fjor er her kommet investeringskapital og store vyer til øya. Så store at den største lokale folkebevegelsen siden folkeavstemningen tidlig på 70-tallet har sett dagens lys og et eget aksjonsparti og nye partiallianser er danna med bakgrunn i protest både mot formen for offentlig saksbehandling og den tilhørende forvaltningskultur. Om du lurer på hva dette mon kan vaere, er det bare å reise ut og se selv. Du tror det ikke før du får se det. Selve den sørlandske identitet er satt i spill av et politisk knefall for en brautende oppvisning i det uopplyste pengevelde. Det hele godt understøttet av administrativt sløvsinn og manglende forståelse for nødvendigheten av å opptre med pietet og konsekvens i håndtering av naturverdiene i og langs Raet Nasjonalpark: En nomadeliknende asiatisk inspirert teltleir med innslag av store hvite bokuler hengt opp i traerne. Det hele klint inn i og langs nasjonalparken. Etter hvert skal det også komme saker og ting på strendene og over og under havflata. Pass på å få med dere disse severdighetene før de forsvinner.
Denne visuelle forurensningen og dette lettbeinte spekulasjonsprosjekt er gjort mulig av et forkalket partivesen kombinert med en forvaltning som har sviktende samhørighetsfølelse med det folket det er satt til å tjene. Eller for å sitere dem selv: «Vi har bare har levert på bestilling». Man trenger ikke å vaere synsk for å skjønne at hele hovegreia etter hvert vil gå inn som et barokt og eksotisk innslag i nyere norsk forvaltningshistorie.
Og, for ordens skyld, vi trenger ikke flere oversendelser til Kontrollutvalget i Arendal nå. All verdens juridiske betenkninger og utøvelse av forvaltningskontroll kan så allikevel ikke bøte på slumsete praktisering av jussen og politisk håndverk grensende til ren torskaskap.
Daglig leder og styret i Raet Nasjonalpark skal passe seg for ikke å dele skjebne med forvaltningsekspertisen i Arendal kommune, hva angår fremtidig respekt og renomme. Eller kanskje enda verre, å bli henvist til en prominent plass i den store glemmebok, skjønt ved naermere ettertanke ville kan hende det vaere det beste.