Kjempen i Fjaere kirke
Jeg er blitt fortalt at det på 60-tallet ikke var uvanlig å vise fram gravkjelleren under kirkegulvet i Fjaere kirke for konfirmantene, og at de modigste ble utfordret på å krype ned i hullet – for hull er det. Så lavt under taket at du i beste fall kan gå på knaerne, og så trangt mellom kistene at du ikke kan bevege deg rundt uten å klatre over kister. Nå vil du neppe akkurat det – da treverket ikke tåler deg. Så det er ikke mye du kan bevege deg rundt uten å komme kanskje naermere knoklene enn du kanskje synes er komfortabelt.
Strengt tatt er det to hull – uten forbindelse. Hullet foran altertavla – som kalles «koret» – har 10 dokumenterte kister, og hullet foran prekestolen – som kalles «skipet» har 13.
Nå er det en grunn til at jeg sier dokumentert, fordi at selv om kroppene er mumifiserte er jobben gjort med svaert varierende kvalitet, noe som tilsier at ikke bare kistene går i oppløsning, men også mumiene. Nå er det slutt med å gravlegge – og for den saks skyld mumifisere – under kirkegulvet, så om et par generasjoner til er det nok ikke annet enn støv igjen der nede.
En mørk og stormfull høstnatt på nittitallet, fikk jeg anledning til å ta noen bilder av mumiene. Mens min ledsager holdt opp en gravlykt for å lyse opp den mørke jordkjelleren, krøp jeg på knaerne rundt og fotograferte – delvis liggende over de døde. Nå hadde sikkert en vanlig lommelykt gjort vel så bra jobb, men jeg antar det skulle skape en bedre stemning.
Dikteren Vilhelm Krag har trolig vaert på samme sted – han beskriver et besøk overraskende nok på samme årstid og samme tidspunkt på kvelden. Skal man først ned i en gravkjeller så er ikke en lys sommerdag noe bra stemningsskaper….?
Graveren åpner en liten lem i gulvet og forsvinner i dypet. Jeg går hen til lemmen; et kaldt gufs slår meg i møte og en ubeskrivelig ekkel søtlig stank. Jeg ser graveren sitte på huk der nede og vente; så jeg krabber ned trappestigens smale trinn. Endelig er jeg nede og ser meg om i den lave hvelvingen. Så langt jeg kan øyne innover i det flakkende lykteskinn står kiste ved kiste; innerst inne er de til og med stablet opp på hverandre i flere lag, så de danner en mur helt opp til de brune loftsbjelker. Lokkene er tatt av de naermeste kister; jeg skimter noen gule mumieansikter. Graveren holder lykten hen over den naermeste kisten. Jeg undrer meg over hvor merkverdig godt ansiktstrekkene er bevart. Man kan straks se hvordan dette ansikt har sett ut i levende live; en barsk profil, hvis grå snurrebart ennå sitter over den innsunkne munnen, – en meget høy panne over tett sammendratte bryn. «Denne her er en general, sier graveren og pusser litt spindelvev bort fra den ene øyehulningen…..»
Nå var det ingen søtlig duft eller noen duft i det hele tatt – annet enn kanskje et snev av jordkjeller – som møtte meg denne kvelden. Mye av grunnen under kirken er sandjord, noe som gjør at disse mumiene holder seg såpass godt, og dermed blir det heller ikke mye lukt. Men det regnet denne kvelden – og luften i kirken var fuktig.
Forfallet var kommet mye lenger enn da den gode Vilhelm avla sitt besøk. Noe jeg med selvsyn kunne konstatere. Lokalhistoriker Johan Anton
På gården Grøm skal det ha bodd en kjempe. Han var fogd og ligger begravet i Fjaere kirke.
Wikander (f. 1941) har i 1988 dokumentert og skrevet om disse gravene. En imponerende dokumentasjon som tilsier at han nok hadde større tilgang på dagtid enn jeg hadde denne lille nattetimen. Jeg bruker mest av hans stoff i denne lille historien.
Nå tenkte jeg å ta for meg en grav som ligger rett under «koret» – og den ligger faktisk rett under lemmen i gulvet. Lemmen er solid nok, men jeg kunne ikke unngå å tenke på at jeg selv hadde gått over den uten å vite hva jeg ville truffet om den hadde gitt etter …
Hullet – eller rommet – under koret er svaert trangt, så trangt at jeg valgte å ikke gå ned i det av respekt for kjempen som ligger rett under. Det ville rett og slett vaere utfordrende å klare å klemme seg forbi graven hans uten å skade den eller ham, og det er grenser selv for en fotograf.
Jeg «besøkte» alle gravene under «Skipet», og jeg tror nok at «kjempen» er den som har holdt seg helt klart best av alle mumiene.
Men hvem var «kjempen» egentlig? Jo – ifølge vår venn Wikander het han Peter Henrichssøn Mansfeldt og døde i 1684. Han var fogd, noe som ikke sier noe for de fleste av oss – men det var altså en tidligere dansk/norsk embetstittel knyttet til forvaltningen av fogderiene. Fogden hadde politimyndighet, påtalemyndighet og krevde inn skatt og bøter i et landdistrikt. I en periode skulle fogden også holde oversikt over utlendinger. Fogden utstedte og kontrollerte pass.
Bortsett fra at 1684 høres ut som veldig lenge siden, kan det nevnes at det er fødeåret til bl.a. Ludvig Holberg. For dem som er sikker på at klimaendringene er noe veldig nytt, kan det nevnes at det dette året var det ekstremfrost i nord- Europa: I England frøs Themsen allerede i desember 1683 og ut i januar 1684 var Themsens utløp frosset 3,2 kilometer ut i havet. Det var massive tap av dyreliv over hele Europa.
Nok om det og tilbake til Peter. Peter kom til Nedenes engang i 1660 årene. Som den historieinteresserte leser husker godt (?) vant Norge tilbake Trondhjems len fra Sverige på denne tiden og eneveldet ble innført i Danmark-Norge.
På vårtinget er Peter til stede på vegne av Peter Stephensohn og refereres til som en «velforstandig Karl». Denne andre Peter – altså Stephenson – ligger også i gravkjelleren.
Han var ingen hvemsomhelst – begravet i to kister, noe som var veldig eksklusivt og fornemt på den tiden.
Og han har den finest utstyrte kisten med massive tinnbeslag og kledd i tykt sort klede. Han var dessuten svigerfar til vår Peter.
Peter var sommeren 1671 på Lyngrot i Froland for å ordne med et skifte – og ble da referert til som «erlig og velforstandig karl». Allerede i 1673 (12. september) fikk han kongens brev på Nedenes fogdembede og i 1674 fikk han kongelig bevilling til å inngå ekteskap med Stephensons datter Sophie.
Begge disse to «Peter» var store karer – Stephensohn skal ha vaert over 180cm og vår Peter skal ha vaert over 190cm. Når man ser mumien er det vel neppe tvil om at han måtte ha sett fryktinngydende ut i sin tid – det var ikke bare høyden, men vi ser jo at han også hadde et betydelig omfang. Gjennomsnittshøyden var den gang rundt 170 cm og de fleste hadde ikke råd til et kosthold som ga saerlig omfang.
Da svigerforeldrene døde var det Peter som drev eiendommene videre. Trolig var de to sønnene til Stephensohn ikke gamle nok. Gården Grøm var en del av godset, men mesteparten av tiden bodde Peter og familien i Laura Rejersens hus. I tillegg eide de Homborøya med laksefisket, og gårdene Indre Malløya, Tønnevold og Berge i tillegg til – som nevnt – Grøm hvor historien vår startet.
Svigerfar skulle nok vaert litt mere måteholden i sin tid, og spart litt på kistepynten også for den saks skyld, for Peter slet med svigerfars gamle gjeld og solgte til slutt Laura Rejersens hus for å få unna noe av de 500 riksdalerne som sto til rest.
Det kom en kongelig forordning rundt år 1683 som gjorde at Peter slapp å bekymre seg for utsmykning av sin egen kiste;
Kongen hadde konstatert at det ble gjort meget stor overdådighet og unyttig omkostning ved de dødes jordferd, hvorved Gud ble høylig fortørnet, og av hensyn til sine kjaere og tro underståtters gavn og beste, og under trussel om store bøter for de gjenstridige – ble det nå bestemt at likkistene aldeles ikke måtte trekkes i klede. De måtte heller ikke ha mer enn åtte jernhåndtak og til årstall, initialer etc. må det bare brukes jern eller blikk. Hadde den avdøde en formue på 6000 riksdaler eller mer kunne han aller nådigst få lov å bruke to likkister, men ikke flere.
Da Peter døde kostet begravelsen 20 riksdaler samt vokslys som trolig ble brukt til selve jordferden.
Så langt jeg kan se hadde Peter og konen bare en datter – Abel Marie Pedersdatter Mansfeldt som giftet seg med Jacob Stoltenberg. De fikk heller ikke mere enn ett barn; Sophie Petronelle Jacobsdatter Stoltenberg. Fram til i dag har etterkommerne i stor grad holdt seg her på Sørlandet.